I 2015 meldte Dagbladet at den mest stjålne boka i bokbutikkene i Norge var Bibelen. Bibelen er også den mest solgte boka i landet, og i 2018 ble det solgt hele 142 500 bibler på landsbasis. Bibelen er en av verdens mest leste bøker og er oversatt til cirka 2000 språk.

Ordet Bibel kommer fra det gamle greske ordet «biblica» som betyr bøker. Bibelen er et lite «bibliotek» som inneholder 66 skrifter eller bøker: 39 i Det gamle testamentet (GT) og 27 i Det nye testamentet (NT). De forskjellige type bøkene er lovtekster, historie, visdoms- og poesitekster, profetiske tekster, fortellingene om Jesus i evangeliene, brevene fra de første kirkelederne til de første kristne og Johannes åpenbaring som er den siste boka i Bibelen.

For at det skal være lettere å finne fram i Bibelen er den delt opp i kapitler og vers. Det var engelskmannen Stephen Langton, erkebiskop av Canterbury på 1200-tallet, som delte Bibelens bøker opp i kapitler. Det var først på 1500-tallet at kapitlene ble delt opp i vers.

Den som vil bli godt kjent med hele Bibelen kan lese den fra start til slutt, fra 1. Mosebok til Johannes åpenbaring. Det kan være interessant og vil gi en rød tråd i det som skjer. Likevel er det ikke nødvendig å lese Bibelen kronologisk, selv om fortellingen følger en historisk tidslinje. Det går an å lese f.eks. Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger først, for deretter å utvide lesingen med andre bøker etter hvert. Disse to bøkene i Det nye testamentet inneholder sentrale fortellinger og kan være fine å starte med. Johannesevangeliet gir et poetisk og utfyllende bilde av Jesus.

Det er ingen regler for hvordan man leser Bibelen. Vil man lese et vers eller en fortelling her eller der, kan man det. Hvis det blir for mye tekst i Bibelen, finnes det andre bearbeidede utgaver, som gjenforteller bibelfortellingene i en enklere og kortere form. På Bibel.no kan man hver dag lese dagens bibelord. Det er også mulig å høre Bibelen som lydbok.

Kristendommen har sine røtter i jødedommen. Jøder og kristne har derfor noen hellige skrifter til felles, som forteller om den Gud som både jøder og kristne tror på. Disse skriftene er det jødiske folket sin Bibel, kalt Den hebraiske bibelen. I kristendommen heter de samme skriftene Det gamle testamentet. De yngste av disse skriftene er fra 100-tallet før Kristus og de eldste fra 1200-1800-tallet f.Kr., med en muntlig tradisjon før dette.

Det nye testamentet forteller at Gud ble født inn i verden som menneske, Jesus Kristus. Jesus var jøde og kjente det jødiske folket sin Bibel (Den hebraiske bibelen/Det gamle testamentet). Den andre og nye delen av den kristne Bibelen består av skrifter som forteller om Jesus og menneskene som fulgte ham. Denne delen kalles Det nye testamentet. Bøkene i Det nye testamentet er skrevet på gresk og er blitt til i oldkirkens kristne menigheter i de første århundrene etter Jesu fødsel. De fleste ble sannsynligvis skrevet mellom 50–100 e.Kr., med muntlige tradisjoner før dette.

Pergament i leirkrukker‍

Vi vet ikke med sikkerhet hvem som har skrevet de ulike bøkene i Bibelen. Noen av bøkene er heller ikke skrevet av en person, men er en samling av forskjellige skrifter. Det finnes samlinger av fortellinger, lover, salmer og tekster i flere sjangre. De ukjente menneskene som samlet disse skriftene, bidro til å gjøre Bibelen til det den er i dag. I Det nye testamentet vet vi navnet på noen av forfatterne. Det gjelder blant annet de fleste Paulus-brevene, som ble skrevet av kirkelederen og misjonæren Paulus, og Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger, som ble skrevet av apostelen Lukas, som man tror var lege.

Mange av de eldste bibelfortellingene har overlevd via en muntlig fortellertradisjon. Fra Kong Salomos tid (ca. 3000 år siden) skrev man ned på skriftruller av papyrus, som ligner på papir, eller på behandlet skinn (pergament eller velin). Skriftrullene ble oppbevart i leirkrukker. Etter hvert begynte man å skrive på ark som ble brettet og sydd i midten som en enkel bok, kalt kodeks.

2000 år med overlevering‍

Den kristne troen spredte seg etter hvert til mange land og områder. Da keiser Konstantin ble kristen i 312, gjorde han det tillatt å praktisere tro i keiserriket. Endelig kunne kristne møtes åpenlyst, og keiseren gjorde alt han kunne for at kristendommen skulle vokse.

I flere hundre år ble det arbeidet med å vurdere de bøkene som var skrevet om Jesus. Skriftene skulle gi et mest mulig riktig bilde av Jesus og den kristne troen. Det var viktig at bøkene i Det nye testamentet var skrevet av en apostel eller at en apostel stod bak den. Noen av bøkene var med fra starten, mens det var debatt om andre, for eksempel Johannes åpenbaring og noen av de mindre brevene. Til slutt ble alle de 27 bøkene akseptert av menighetene, av kirkens lærere og av møter som representerte hele kirken (på slutten av 300-tallet).

Allerede på 200-tallet begynte man å oversette Det nye testamentet til andre språk. I 384 fikk pave Damasus oversatt Bibelen fra hebraisk og gresk til latin, som var språket i Romerriket. Oversettelsen fikk navnet Vulgata, og ble den mest brukte versjonen av Bibelen i flere hundre år. Nye kopier av Bibelen ble laget, men de måtte skrives for hånd, bokstav for bokstav. Først da trykking ble oppfunnet ca. 1440 ble det mulig å produsere bøker raskt. Den første boken som ble trykket var en bibel på latin i 1452-55.

‍
I 1947 ble det gjort et oppsiktsvekkende funn i noen grotter i Qumran, ved Dødehavet. Der fant man gamle skriftruller, og mange av dem inneholdt deler av Det gamle testamentet. Noen av dem var fra ca. år 250 før Kristus. Tekstene var nærmest identiske med de tekstene vi har i dag, noe som vitner om en ganske nøyaktig overlevering av tekster i løpet av 2000 år.

(Faktastoff om Bibelens tilblivelse er hentet fra «Hva er Bibelen?» av Sue Graves – IKO-forlaget).

Dikteren Christina Rossetti (1830-1894) forestiller seg Bibelen som en havflate med en omkringliggende strandkant. Noen finner rav i strandkanten (rav er forstenet harpiks som har endt i havet), mens andre liker å dykke etter perler i dypet.

Dette er et bilde på ulike måter å lese Bibelen på. Mennesker er forskjellige, og noen foretrekker rav framfor perler, og omvendt. Mange kan noen bibelfortellinger og bibelvers og er fornøyd med det, mens andre dykker dypere inn i Bibelen og har masse kunnskap om den. Rossetti mener at både perler og rav er skatter. Den som henter perler, har ingen rett til å forakte den som fant rav, og den som finner rav, har ingen grunn til å misunne perledykkeren. Begge kan møtes i en likeverdig samtale. (Hentet fra «Vendepunkt» av Trond Skard Dokka).

Jesus er hovedpersonen i den kristne tro, og Bibelen er kristendommenshellige bok. Likevel omtales Jesu liv og virke primært i Det nye testamentet(NT). Hva er da poenget med Det gamle testamentet (GT)? (Du kan lese mer omdette i lenken: Den røde tråden i Bibelen).

Det gamle testamentet er grunnmuren i fortellingen om den kristnetro. Det er den samme Gud som skapte verden i Det gamle testamentet, som er medi historiene om Jesus i Det nye testamentet. De gammeltestamentlige tekstene ogfortellingene har sin egenverdi samtidig som de bidrar til å forstå det som skalskje med Jesus i Det nye testamentet.

I Det gamle testamentet starter det hele med skapelsen og dramaetmed Adam og Eva i hagen. Når storflommen kommer, bygger Noah arken og førermenneskeslekten videre. Det er stor avstand mellom menneskene og Gud, og damenneskene bygger et tårn (Babels tårn) for å bli uovervinnelige, sprer Gud demog gir dem ulike språk.

De første 11 kapitlene i Bibelen kalles urhistorien. Dette ertekster som skildrer grunnleggende trekk ved verden gjennom symbol-fortellingerom mennesker som levde før historisk tid.

Med Abraham starter en ny epoke. Gud inngår en avtale eller pakt med Abraham, og med den begynner israelsfolkets forhold til Gud. Gjennom Det gamle testamentet holder Gud sin del av avtalen med Abraham, mens folket er til og fra i ulike perioder.

«Herren sa til Abraham: Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse. (1.Mos 12,1-2)

Abraham, Isak og Jakob kalles «fedrene» av israelsfolket. Josef er sønn av Jakob, og får et spennende liv. På en reise etterlater brødrene ham i en brønn, og han ender opp som drømmetyder hos farao i Egypt. Her lever Josef resten av sitt liv, og får stor innflytelse. I slutten av 1.Mosebok forenes Josef med brødrene sine, og han tilgir dem.

Josef sa til brødrene sine: «Jeg skal nå dø. Men Gud vil ta seg av dere og føre dere ut av dette landet, til det landet han lovte Abraham, Isak og Jakob (1.Mos 50,24).

Dette gir opptakten til fortellingene om Moses, og hvordan han fører folket ut av slaveriet i Egypt, gjennom 40 år i ørkenen, og fram til «det lovede landet» Kanaan. Her finnes fortellingene om hvordan Rødehavet deler seg, den brennende tornebusken, gullkalven og de ti bud. Fortellingene om Moses finnes i 2.-5. Mosebok. I boka kalt Josva, overtar nettopp Josva som leder etter Moses.

Kongenes kamper

Mye av spenningen mellom Gud og folket fortsetter gjennom Det gamle testamentet. Mellom Josva og den første kongen ledes folket av juridiske, militære og religiøse ledere kalt dommere.

Saul blir Israels første konge, og i hans regjeringstid er israelittene under filisternes styre. Fortellingen om Saul i siste del av 1.Samuelsbok er god dramatisering og fortellerkunst. De moralske og åndelige kampene står sentralt. Sauls tragiske liv ender med selvmord etter tapet mot filisterne på Gilboafjellet.

David blir konge etter Saul, og er både karismatisk og klok. En av de mest kjente fortellingene om ham er kampen mot Goliat. David er en strategisk leder, han inntar Jerusalem, og for første gang kontrollerer Israel det området Gud hadde lovet Abraham. Til tross for at David er en god leder, vikler også han seg inn i utroskap, løgn og drap. Livet hans får også mange innslag av tragedie og anger.

Kong Salomo, Davids sønn, overtar kongetronen etter David. Salomo blir kjent for sin klokskap og rikdom, og får bygget tempelet i Jerusalem. Han regjerer svært lenge og uten krig. På slutten av hans styretid blir det konflikt, og etter Salomos død splittes Israel opp.

Landet blir delt opp i to kongeriker, Juda i sør og Israel i nord. Situasjonen er kompleks og forvirrende. Det ender med at begge rikene faller. Guds folk er tilbake der de var før utgangen av Egypt – som slaver i et fremmed land. Hva nå? Israelsfolket venter på en ny stor leder som skal redde dem – Messias.

(Stoffet om Det gamle testamentet er hentet fra «Bibelguide» av Christopher J.H. Wright, Luther forlag).

Fra den siste boka i Det gamle testamentet, Malaki, til den første boka i Det nye testamentet, Matteus, har det gått noen hundre år. Alt er forandret. En ny stormakt dominerer verden – Romerriket, det største imperium som noen gang har eksistert. Folk snakker andre språk. Nye ideer og skikker har fått innpass i folks hverdagsliv. I dette bildet forkynner døperen Johannes at en ny konge skal komme.

Den nye kongen og frelseren er Jesus. Han er ikke en politisk redningsmann, som er det jødene venter på. Jesus er en annerledes konge, som vil bringe fred uten å bruke makt. Med det fornyer Gud den gamle pakten med Israelsfolket i Det gamle testamentet, og oppretter en ny avtale: Jesus blir en vei til Gud for alle mennesker. Her starter kristendommen og den kristne tro.

Det viktigste i livet‍

Jesus formidler at Guds rike er nær – at Gud er i ferd med å gjøre noe stort og godt. Dette fikk store menneskemengder til å samle seg rundt ham, men også motstandere. Jesus brukte ordene «Vend om!». Med det mente han at tiden nå var inne for mennesker som hadde vendt seg bort fra Gud og gått sine egne veier til å finne veien tilbake. Livet dreier seg ikke om å samle mest mulig penger eller være selvisk. Det er forholdet til medmennesker og til Gud som er viktig. Dette fremhevet Jesus i mange av talene og fortellingene sine.

Hva menes med «synd»?‍

Mennesket har fått ansvar for å ta vare på skaperverket og fremme rettferdighet og fred mellom mennesker. Mennesket har evne til å gjøre det gode, men også det onde. Denne evnen til å gjøre det onde kaller Bibelen synd.

Menneskene har ofte trang til å fremme egoistiske interesser på andres bekostning. I mange av Bibelens fortellinger kalles denne trangen for en fristelse til «å falle i synd». I Herrens bønn (Fadervår) som Jesus lærte disiplene, ber vi om ikke å «komme i fristelse». Jesus visste at også mennesker som gjerne vil velge det gode, kan fristes til å velge det onde. Bibelen oppfordrer mennesket til å stå imot de kreftene som truer det gode livet på jorda, og kjempe for kjærligheten og det gode. (Den norske kirkes nettsider).

Det nye testamentet forteller at å tro på Gud ikke lenger handler om å oppfylle lover og forskrifter gjennom bestemte gjerninger (som i Det gamle testamentet), men at man ved tro på Jesus får tilgivelse og frelse fra syndene. Da Jesus døde på korset gjenopprettet han kontakten mellom Gud og mennesker. Han gjorde det mulig for alle mennesker å ha en relasjon til Gud.

Nåde! Nåde!

Det å være fri fra loven og påbudene henger sammen med begrepet nåde, som ofte omtales som «Guds tilgivende kjærlighet». Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv direkte og tilgav ham all skyld. Bibelen beskriver alltid nåde som Guds umiddelbare inngrep, hjelp og gave. Å bli møtt med Guds nåde er derfor å være i et personlig forhold til ham og oppleve hans uendelige kjærlighet.

Et eksempel på nåde er å la noen gå uten straff selv om de har gjort noe galt. Det kan vi kjenne igjen fra leken da vi var små og ble tatt til fange. Da kunne en rope: «Nåde» for å slippe unna eller bli satt fri.

Et av de mest kjente bibelstedene om nåde lyder slik: «For av nåde er dere frelst, ved tro, og ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg.» (Ef. 2. 8-9).
Gjennom Jesu død og oppstandelse fornyer Gud sitt forhold til menneskene og viser sin uendelige nåde og kjærlighet.

En brevskriver utenom det vanlige‍

Den kristne teologien (teologi er læren om Gud) finnes både i evangeliene og i brevene i Det nye testamentet. Etter Jesu oppstandelse og himmelfart, reiste disiplene rundt og fortalte om Jesus og det som hadde hendt. Apostelen Paulus reiste på flere misjonsreiser til ulike områder og opprettet mange menigheter. Underveis dukket det opp forskjellige problemstillinger og spørsmål, som Paulus utredet og svarte på i brevene. Dette har vært med på å definere hvordan den kristne tro tolkes og praktiseres.

Evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes handler om Jesus liv og virke – fra han blir født i Betlehem, til hans død, oppstandelse og himmelfart i Jerusalem. De fleste fortellingene viser hvordan Jesus møter mennesker som vil snakke med ham, høre på ham, lære av ham, bli friske eller følge ham.

Kvinner og barn først

I en av de mest kjente bibelfortellingene tar Jesus imot barna. Disiplene prøver å jage dem bort, så de ikke skal forstyrre Jesus, men da blir han sint og sier: «La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.» (Mark.10,13-15)
På Jesu tid hadde barn ingen status, og det at Jesus tar imot barna på denne måten, viser hvor radikal Jesus var i sin samtid. I denne teksten sier han også at man må være som et barn for å komme inn i Guds rike. Han løfter altså barnet fram som et forbilde for de voksne.

I en annen fortelling møter Jesus en samaritansk kvinne ved en brønn. Jesus ber henne om vann, men da svarer kvinnen: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om vann?» Det Jesus gjorde her, var kontroversielt. For jødene og samaritanerne var ikke på talefot med hverandre, og at en mann ba en fremmed kvinne om vann var også utenkelig. Etter en dialog mellom dem, ber Jesus henne om å hente mannen sin. «Jeg har ingen mann, svarte kvinnen». «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. For du har hatt fem menn, og han du har nå er ikke din mann. Det du sier er sant.» Jesus visste hvem kvinnen var og kjente til hvordan hun hadde det. Han møtte henne og snakket med henne –uten å fordømme henne. (Joh 4, 7-26)

Utrolige ting skjer

Evangelistene forteller at Jesus gjorde mange tegn – som også kalles under. Dette var hendelser som gikk utenom naturlovene og som var tegn på hvem Jesus var.

Jesus stillet stormen på sjøen da disiplene var ute i en båt, og han fikk fem brød og to fisker til å bli nok mat til en svær folkemengde. Jesus helbredet også mange syke, bare ved å røre ved dem. Blinde kunne se og lamme kunne gå. Til og med døde ble levende.

«En dag gikk han ut i en båt sammen med disiplene og sa til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De la ut, og mens de seilte, falt han i søvn. Da kom det en virvelstorm kastende over sjøen, båten begynte å fylles med vann, og de var i stor fare. De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille. Han sa til dem: «Hvor er deres tro?» Men de var grepet av frykt og undring og sa til hverandre: «Hvem er han? Han befaler både vinden og sjøen, og de adlyder ham!» (Lukas 8,22-25)

Mange ønsket å se Jesus og de tegn og under han gjorde. De fulgte ham derfor overalt. Jesus gjorde ikke noe stort nummer av sine under, men hjalp mennesker han møtte underveis. Det var menneskenes forhold til Gud og hverandre som var viktig for Jesus, og alt han gjorde var for å fremme dette.

Jesus fortalte også historier som sa noe om hvem Gud er og hva Guds rike er. Fortellingene kalles lignelser og har en dypere mening enn historien i seg selv.

En av de mest kjente lignelsene er fortellingen om Sønnen som kom hjem.

«Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.

Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.

Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.» (Luk.15,11-24)

Jesus fortalte ofte lignelser når menneskemengder samlet seg om ham. Når han var alene med disiplene, forklarte han noen ganger lignelsene for dem. Fortellingen om Sønnen som kom hjem handler om Guds forhold til oss.

Jesus viser følelser

Jesus var fullt ut menneske, og i flere av fortellingene viser han følelser. I fortellingen om Lasarus, som er død når Jesus ankommer, finnes Bibelens korteste vers: «Jesus gråt.» (Joh. 11,36). Da Jesus oppdaget hvordan tempelhandlerne gjorde tempelet om til en markedsplass, ble han sint: «Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker.» (Matt.21,12). I mange av fortellingene vandret Jesus rundt og møtte enkeltmennesker, mindre grupper eller større menneskemengder. Det er tydelig at han likte det, og at det var viktig for ham. Samtidig står det flere ganger i evangeliene at Jesus hadde behov for å hvile og være alene: «Men selv trakk han seg tilbake til øde steder og ba.» (Luk.5,16)

Bibelen kalles for Den store fortellingen. Hver bibelfortelling har sin betydning, men bør leses i lys av den store fortellingen. Først da vil vi oppdage hva den enkelte fortelling kan bety. Videre kan vi se vår egen fortelling og eget liv inn i den store fortellingen. Ifølge Bibelen er hvert menneske en del av skapelsen og en del av Guds plan. Det betyr at vi er en del av noe større. Vi er ikke er alene, men står i en sammenheng med mange andre.

Bibelen handler om livet, hvordan vi forholder oss til andre mennesker, hva vi tenker om oss selv og hvordan vi kan møte Gud. Bibelen er en bok til refleksjon, undring, tro og ettertanke, som forteller om kristendommen gjennom sine 66 bøker. Den er en portal inn til Gud og kan åpne opp for tro.

En start og en slutt

Bibelens fortellingsunivers foregår i en historisk linje, fra et startpunkt til et mål. Denne fortellingen kan tidfestes og Bibelen har dermed en bestemt rekkefølge – den følger en tidsakse. Dette står i motsetning til den sirkulære tidsforståelsen, der hendelser gjentas og alt er i endring. Som i hinduismen og buddhismen, der man vandrer fra liv til liv. Det en gjør i det ene livet får konsekvenser for hva en blir i det neste. Alt går i sirkel, og er ikke knyttet til en historisk tidslinje som i Bibelen. I Bibelen går det en rød tråd av historiske hendelser mellom Det gamle testamentet og Det nye testamentet (Fra Tidslinjen, Bibelselskapet).

Ting henger sammen

Selv om kristendommen starter med Det nye testamentet, vil man fra et kristent perspektiv finne referanser fra Det gamle testamentet til Det nye testamentet, og omvendt. Det første er skapelsen. Den kristne tro er basert på fortellingene (i 1. Mosebok 1,1-2,3 og 2,18-25 i GT) om at mennesket er skapt av Gud og at det har uendelig verdi.
Videre finnes det ulike profetier i Jesajaboken i Det gamle testamentet, som er blitt tolket som profetier om Jesu liv. Eksempler på dette er Jes 9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.» Videre står det i Jes. 53,4-5: «Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.»

Disse profetiene har ofte hatt en mening da de ble gitt, men i Jesus har de blitt oppfylt og fått et nytt innhold.

I Det gamle testamentet finnes det også flere eksempler på at Guds ånd er tilstede, blant annet ved skapelsen og ved salvingen av konger. Den hellige ånd virker også i Det nye testamentet, både ved Jesu dåp og på pinsedagen. I Det nye testamentet viser Paulus flere ganger tilbake til Det gamle testamentet, og det samme gjør Jesus når han blant annet snakker om Moseloven.

Disse eksemplene viser noen av linjene fra Det gamle testamentet til Det nye testamentet. Selv om kristendommen primært har sine kilder i Det nye testamentet, ligger det gamle der som en grunnstamme for det som ble til den kristne tro.

I 2019 ble den nye bibeloversettelsen til nordsamisk lansert. Gjennom langvarig innsats har den oversettelsen som ble til på slutten av 1800-tallet, omsider fått avløsning. Begivenheten ble blant annet markert i Kautokeino i august og i en festgudstjeneste på samisk i Oslo domkirke i november. Utgivelsen innebærer at samer i Norge, Sverige og Finland nå har fått en oppdatert oversettelse av hele Bibelen til sitt eget språk – en oversettelse som har fått navnet Biibbal 2019.

Den norskekirkes forhold til samene er en blandet historie. I mange tilfeller var kirken et redskap for myndighetene i fornorskningspolitikken og bidro på denne måten til å bryte ned samisk identitet og egenart. I andre tilfeller har kirken og kirkelige medarbeidere bidratt til å bevare det samiske. Ikke minst har dette vært tilfellet på det språklige området der bruk av samisk bibeloversettelse og salmebok, og bruk av samisk i gudstjenesten, har bidratt til å opprettholde det samiske.

Selv om fornorskningspolitikken for lengst er forlatt, er samisk språk fortsatt truet. Derfor er Biibbal 2019 ikke bare et bidrag til det religiøse livet, men også til bevaringen og utviklingen av samisk språk generelt. Gjennom at man har funnet fram til en felles språklig standard på tvers av landegrensene, bidrar man også til at det nordsamiske språket ikke splittes opp i nasjonale varianter. Bibeloversettelsen har derfor ikke bare kirkelig, men også stor samfunnsmessig og kulturell betydning.

At man nå er i mål når det gjelder Bibelen på nordsamisk, betyr ikke at jobben på dette feltet er gjort. Fortsatt gjenstår mye når det gjelder bibeloversettelser til lulesamisk og sørsamisk. Her må Bibelselskapet og Den norske kirke fortsette samarbeidet mot et felles mål om at brukere av ulike samiske språk skal ha Guds ord på sitt morsmål.

(Tekst av Harald Hegstad i LutherskKirketidende 22, 2019)