Julen er en viktig tradisjon for mange, og dagene fram mot julaften blir ofte lange for de minste som venter. For voksne er det gjerne motsatt, timene går altfor fort – mye skal forberedes av gaver, mat og pynt. Adventstiden kan likevel gi rom for omsorg, kos og ettertanke. Julekonserter og adventssamlinger kan være en mulighet til å senke skuldrene og oppleve en pustepause i travle dager.

Mens mange gleder seg sammen med familie og venner, har andre det vanskelig. Noen er ensomme, andre sliter med kropp eller sinn. Vi prøver så godt vi kan å bære over med hverandre, selv om det ikke alltid er like lett. Mange drømmer om en «perfekt jul». Kontrasten blir stor når vi ikke orker eller klarer å leve opp til alt. Da blir det viktig å spørre seg hva julen egentlig handler om: Kjærligheten er viktigere enn gavene og alt det ytre. Det at noen bryr seg – familie, en venn, eller en fremmed. 

På julaften kom Jesus til verden, og Gud ble menneske. I kristendommen kalles dette inkarnasjonen, som betyr «ble til kropp». Dette er det store underet og paradokset i julen: at Gud i sin kjærlighet til menneskene sendte sin sønn til jorden – ikke som en konge med makt, men som et lite forsvarsløst barn i en krybbe. 

Julens budskap kan være en portal inn til det dypeste, vakreste og helligste: Guds kjærlighet til oss ved Jesus komme den første julenatt. 

Himmel på jord

Eg snublet omkring i svarteste natten
Da tente du stjernen med lys ifra deg
Eg følte meg ensom og tom og forlatt
Da du viste du tenkte på meg
Himmel på jord, en nåde så stor
Eg e’skje alene her eg bor.

(Tekst: Amund Enger/ Jan Vincents Johannessen/Lars Ove Kroner)

Påsken er for mange langfri. Enten vi drar til hytta på fjellet med lange skiturer og Kvikklunsj, eller nyter livet i byen eller lavlandet. Påsken har ikke det samme tempoet som julen. Det er ikke like mye som skal forberedes og gjøres, og skuldrene er gjerne et par hakk lavere.

I butikkene bugner det over av påskepynt, og i blomsterbutikkene er det fargerikt og vårlig med tulipaner, påskeliljer og gåsunger. Mange setter fram ting som handler om vår og påske. Kyllinger og egg symboliserer det nye livet i den oppvåknende naturen og oppstandelsen i den åpne graven i påskefortellingen. 

Det lille Jesusbarnet vekker gjerne gode assosiasjoner i julen. Stolte foreldre med et nyfødt barn skaper gjenkjennelse hos mange. Med påskehøytiden og fortellingen om Jesu død og oppstandelse blir vi mer utfordret. Hvorfor måtte dette skje? Hva betyr det? 

Påskefortellingen er et mysterium, og kan ikke fattes i hele sin dybde. Jesu død og oppstandelse er grunnlaget for tilgivelse og frelse og gir håp for alt som lever. Frelse betyr «fri hals» 

Det handler om noe mer enn det vi ser og kan forstå – nytt liv, forvandling, oppstandelse og evig liv. 

Kan symbolene bringe oss nærmere det påsken handler om? Kan høytiden bli en portal inn i et mysterium som er større enn oss selv? 

Pinsen er for mange mer fremmed enn høytidene jul og påske. Frimandagen 2. pinsedag gir en vårlig langhelg, mens innholdet i feiringen kan være mer ukjent.

På engelsk kalles pinse for pentecost, som kommer av det greske ordet «femtiende». Pinsedagen feires femti dager etter påske. På pinsedagen viste Den hellige ånd seg for disiplene i form av ildtunger fra himmelen, og de ble fylt av Den hellige ånd. 

‍

Den hellige ånd er usynlig, selv om Bibelen forteller at den trer frem både i form av en due og i tunger av ild. Ånden sammenlignes også ofte med vinden. Vi kan ikke se vinden, men vi kan kjenne den, vi kan høre den og vi kan se hva den gjør. Når vinden lager bølger på havet eller får bladene til å danse på bakken, merker vi hvordan vinden virker. 

Den hellige ånd virker på en måte som ingen helt kan forstå eller forklare. Den gjør det mulig å tro på Guds kjærlighet og på det som skjedde i oppstandelsen. Den hellige ånd viser oss hvem Gud er og skaper en forbindelse mellom oss og det hellige.

I dåpen skjer det et mysterium. Der får den som blir døpt Den hellige ånd, som er med som en usynlig kraft gjennom livet. Det å vite at en er døpt kan gi trygghet om at Gud er med i det som skjer. 

Pinsen kalles for kirkens fødselsdag, og Jesus valgte disippelen Peter til å opprette kirken og utvikle den. Dette til tross for at Peter tidligere sviktet Jesus og fornektet at han kjente ham. 

Pinsen handler også om å fortelle det kristne budskapet videre og vise at Gud er til stede i verden. 

De første menighetene ble opprettet etter den første pinsedagen, og budskapet om Jesus spredte seg utover. I dag finnes det kristne kirker over hele jordkloden, og kristendommen er verdens største religion. 

Hvordan kan pinsen være en portal til tro? Når vi opplever godhet, glede og kjærlighet – kan det være Den hellige ånd som virker i oss uten at vi ser det eller forstår det?

Advent er en forberedelsestid til julaften, der vi venter på «det som skal komme». Advent betyr «Herrens komme eller ankomst» (Adventus Domini). Fra første søndag i advent tennes ett og ett lys i adventsstaken hver søndag fram mot julaften. Mange synes også det er kjekt med adventskalender, hvor det åpnes en luke eller pakke hver dag i adventstiden. Det telles ned, uke for uke, dag for dag. 

Tradisjonelt sett har fiolett eller lilla vært fargen for advent. Det er en farge for faste og forberedelse. Lilla er en kombinasjon av rødt og blått. I kunsten er blått ofte fargen på det hellige og himmelske, mens rødt symboliserer det jordiske og menneskelige. Dette ser vi blant annet på ikoner, der Jesus vanligvis er kledt i den jordiske røde fargen innerst, og den himmelske blå fargen ytterst. Ikoner med Maria og Jesus-barnet viser ofte Maria kledt i rødt med elementer av blått og Jesus-barnet malt i blått med elementer av rødt.

I den kristne tro er Jesus både sann Gud og sant menneske i en og samme person. Dette symboliseres med kombinasjonen av fargene blått (guddommelig) og rødt (menneskelig). Når vi blander rødt og blått får vi lilla. I adventstiden forberedes møtet mellom jord og himmel, og det vises i den lilla adventsfargen. 

Når første søndag i advent kommer, henger mange opp julestjerne i vinduet hjemme. Den lysende stjerna minner om hvordan vismennene ble ledet til stallen og krybba der Jesus-barnet lå. 

Pynting av juletre er en gammel tradisjon. Tidligere ventet man gjerne til lille julaften eller julaften med å pynte treet, men de senere årene har flere startet tidligere med pyntingen. Treet lyser opp i desembermørket og i tiden fram mot julaften.

Den årlige pyntingen er viktig for mange, og kan sette ulike følelser i sving. Minner om personer og opplevelser kan dukke opp når vi henter fram pynten fra loft eller kjeller. Kanskje har du arvet noe som betyr mye, eller kjøpt vakre kuler eller ornamenter da du var på reise? 

‍

Når vi pynter juletreet, henger opp lys, kuler og flagg år etter år, tenker vi da over hva det egentlig betyr? Både juletreet og juletrepynten har en betydning: Juletreet symboliserer livets tre i Edens hage og Jesus som livets tre. Tidligere var juletrefoten gjerne formet som et kors, for å minnes korset og oppstandelsen. Julekulene er tegn på jordkloden, og hjertene symboliserer kjærlighet og omsorg. Lysene på treet vitner om håp i mørket, og Jesus som verdens lys. Glitteret er strålene fra Betlehemsstjerna i toppen av treet og flaggene viser til Norge som selvstendig nasjon. De ble stadig oftere brukt etter Unionsoppløsningen i 1905. Juletreet er fullt av mening og symbolikk, som kan skape en større himmel over julehøytiden.

Påskebudskapet er en reise gjennom flere fortellinger i evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes, de fire første bøkene i Det nye testamentet. Palmesøndag drar Jesus inn i Jerusalem på et esel, og hylles med palmegreiner av folkemengden. Når skjærtorsdag kommer, spiser Jesus et måltid sammen med vennene sine og innstifter nattverden. Han blir forrådt av Judas, som utleverer ham til overprestene for tretti sølvpenger. Jesus blir tatt til fange, og ført inn for Pilatus hvor han blir dømt til døden. Langfredag dør Jesus på korset, og familien og vennene sørger og er redde. Påskemorgen vendes sorgen til glede, for når kvinnene kommer til graven, er den tom. Jesus har stått opp, han lever. 

Førti dager etter oppstandelsen farer Jesus opp til himmelen, på dagen som har fått navnet Kristi Himmelfartsdag. (Påskefortellingen kan leses i sin helhet blant annet i Lukasevangeliet kapittel 26-28).

I kirken snakkes det noen ganger om «evig liv». I begravelser løftes håpet om oppstandelsen og et liv etter døden fram. Det står ikke mye i Bibelen om hva det nye livet innebærer, men den er tydelig på at det skal skje, og at det er noe godt. Det evige liv handler om et liv etter døden. Man går over i en annen tilværelse der Gud er nær, det onde har tapt og det ikke er sorg og smerte. 

Det har vært mange litterære og kunstneriske teorier om fortapelsen eller dommen. I nyere tid er en vanlig tolkning at det er et sted uten Guds nærvær. Ifølge den kristne tro er Gud til stede i verden i dag – i en verden hvor ondskap og godhet lever side om side på samme tid. Hvordan et sted uten Gud vil se ut eller oppleves, vet ingen.

Et av de mest kjente bibelstedene kalles «Den lille bibel». Der står det: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». (Joh.3, 16). 

«Den lille bibel» handler om Guds kjærlighet til menneskene. At Jesus ble sendt for å vise hvem Gud er, for å dø og oppstå slik at alle skal få tilgang til «det evige livet» etter døden. 

I Johannes åpenbaring kap. 21 vers 4 står det: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, eller skrik eller smerte. For det som engang var, er borte.» Disiplene møtte Jesus etter at han var stått opp, men han var annerledes og det tok tid før de kjente ham igjen. Da de forstod hvem han var, ble de glade. Jesu oppstandelse og forvandling forteller noe om vår oppstandelse. I trosbekjennelsen sier vi at vi tror på «…legemets oppstandelse og det evige liv.»

I Den lille bibel står det at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt…» Det settes ikke noen standard for hva tro er. Det kan handle om lite tro eller mye tro, det er ikke definert. Det er bare Gud som vet hva det egentlig betyr å tro og hva det rommer. 

«Å se for oss den endelige dommen skal aldri skremme oss. Tvert imot skal det hjelpe oss å leve bedre her og nå. I sin omsorg og tålmodighet gir Gud oss denne tiden, slik at vi hver dag kan kjenne ham igjen i de fattige og i de små.»

-Pave Frans.

I kirken snakkes det om Den treenige Gud: Fader, Sønn og Hellig ånd – men hva menes med treenig? 

Det sentrale budskapet i den kristne tro formidles i de tre leddene i trosbekjennelsen. Leddene viser tre ulike sider ved Gud – og en Gud i tre personer. Det er et mysterium.

Noen ganger brukes det bilder for å vise at noe kan ha flere betydninger og samtidig være ett.

«Gud er som en trekant. En trekant har tre sider, men er likevel bare en eneste trekant. Gud er som vann. Vann kan være i flytende form, i fast form (is) og i form av gass (damp). Men uansett hvilken form det har, er det likevel en form for vann (Con dios s. 30). 

‍

Bildene kan hjelpe oss å tenke over dette, uten at de er fullkomne. Kristen tro holder sammen at Gud er ett i vesen og tre personer samtidig.

Det er ikke noen ferdig formulert lære om treenigheten i Bibelen. Derimot finnes det «treenighets-tro». Dette finner man blant annet i Misjonsbefalingen, der både Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn (= treenigheten) er med når man døper. For de tidlige kristne var det viktig å holde fast ved troen på treenigheten, og dette skilte de kristne fra andre religioner og religiøse retninger. (Vendepunkt s. 94 – Skard Dokka)

«Gud kan åpenbare seg som Far, Sønn og Ånd. Faren er Gud, Sønnen er Gud, og Ånden er Gud. Men det er bare en Gud. Dette er vanskelig å forstå, og kan egentlig ikke forklares. På samme måte som vi ikke trenger å vite hvordan oksygenet i luften fungerer, for å kunne puste, på samme måte trenger vi heller ikke forstå hvordan Gud kan være treenig for å tro på ham. Det er og blir et mysterium. Martin Luther sa det omtrent slik: ‘Man kan ikke diskutere hvordan det er mulig at Far, sønn, og Hellig ånd er en og samme Gud, for det er ubegripelig.’» (Sitat fra Con dios s. 30).

Trosbekjennelsen er en måte å fortelle hva en tror på. Det finnes flere trosbekjennelser – de inneholder nøye gjennomtenkte formuleringer og formidler essensen i den kristne tro. En slik bekjennelse er både noe å hvile i, men også en slags hengivelse til Gud der en bekrefter at troen betyr noe. Trosbekjennelsen har eksistert i utallige generasjoner, og er en viktig del av gudstjenesten.

I kirken er trosbekjennelsen en oppsummering av den kristne læren, og en oppsummering av det som skjer i de tre store kristne høytidene jul, påske og pinse. 

På flere av kirkemøtene i oldtiden vedtok de det vi i dag kaller de tre oldkirkelige bekjennelsene: Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelsen. De tre trosartiklene uttrykker til sammen troen på den treenige Gud. Den apostoliske er den vanligste og mest brukte av disse tre. Den har røtter fra 200-tallet.

‍Den apostoliske trosbekjennelsen

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige,
himmelens og jordens skaper.
Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre,
som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd,
født av jomfru Maria,
pint under Pontius Pilatus,
korsfestet, død og begravet,
fór ned til dødsriket,
stod opp fra de døde tredje dag,
fór opp til himmelen, sitter ved Guds,
den allmektige Faders høyre hånd,
skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.
Jeg tror på Den Hellige Ånd,
en hellig, allmenn kirke,
de helliges samfunn,
syndenes forlatelse,
legemets oppstandelse
og det evige liv.
Amen

Utdrag fra prekenen biskop Kari Mangrud Alvsvåg holdt da hun ble vigslet til biskop i Borg i april 2022:

Vi spør så ofte med fortvilelse hvor all ondskapen kommer fra, men er det ikke et større mysterium at det ikke tar slutt på godhet?

Thomas tvileren trodde ikke lenger at det kunne skje noe godt med Jesus, siden døden hadde vunnet. Den endelige avslutningen hadde kommet, trodde Thomas. Onde krefter hadde vunnet. Han trodde ikke det vennene hans fortalte: at de hadde møtt Jesus etter døden. Han visste at Jesusvar død. Og han trodde at døden alltid fikk det siste ord. At døden var herre over liv og død. At døden var Gud. Så han sa det rett ut: Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro. Han hadde mistet håpet.

Kjenner du deg igjen? Det er vanskelig å tro at noe godt kan skje når ondskapen herjer. Åtte dager etter var disiplene igjen samlet. Bak låste dører. I frykt for at folk ville drepe dem også. De var Jesu venner, og nå framstod de som relativt gale: De fortalte om en tom grav. Og om møter med Jesus, han som graven var for. Da er plutselig Jesus der. Midt i rommet. Han hilser med de velkjente ordene: Fred være med dere.

Det høres kanskje litt fremmed ut for mange av oss, men dette er ord vi gjenkjenner fra alle de abrahamittiske tradisjoner. Shalom alehem. As-salamu alaikum. Fred være med dere. Vi hilste sånn før her i landet også: Kanskje du husker det fra eventyrene: Guds fred i stua! Det er en vakker måte å hilse hverandre på. Og den kjennes så aktuell nå, når vi bevitner krig i vårenærområder: Fred være med dere. Jesus får øye på Thomas og sier: Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!

HERRE GUD! Svarer Thomas. Et uttrykk vi kanskje er mer vant med! Og som vel kan uttrykke både overraskelse og irritasjon og glede. Her er det en trosbekjennelse. Og Jesus tar vel imot den. Salig er du, Thomas, sier han. Men han sier noen flere ord jeg synes er spesielt til oss: Til alle som ikke møter Jesus. Han sier: Salige er de som ikke ser, men likevel tror.

Så hva er det vi ikke ser, som vi kanskje kan forsøke å få øye på, å se, så vi kan tro? Vi kan se etter tegn til liv, til godhet, til kjærlighet.

Slik fortellingen om Jesu møte med Thomas vitner om. Thomas fikk et helt eget moment der, et Thomas-øyeblikk, da han fikk kjenne på sårene og erfare at livet hadde vunnet. Har du hatt et Thomas-øyeblikk? Har du erfaringer som forteller deg at godhet fortsatt finnes, at mørket ikke skal overvinne lyset, at kjærligheten er størst av alt?

Thomas-øyeblikket fra Johannesevangeliet er skrevet ned for at vi skal se at livet skal seire. Og for at vi kan tro at det gode kommer fra Gud. Jeg tror det. At alt vi erfarer av gode ting i livet, vitner om den gode, treenige Gud, som er liv, håp, rettferdighet og kjærlighet. Jeg tror at hver gang jeg kjenner at musikken rører ved hjertet mitt og trøster og løfter min sårede sjel, er det Guds gode krefter som berører meg.

Jeg tror at hver gang en venn husker på meg, og sender meg en god hilsen i rette tid, er det Guds kjærlighet som kommer til uttrykk. Jeg tror at når gode mennesker kjemper for rettferdig fred midt i krigens grusomme ødeleggelser, er det Gud som hilser verden: Fred være med dere.

Jeg tror at alle tegn til liv, lys, håp og alt som er godt er i slekt med kreftene som åpnet graven og gav den døde Jesus livet tilbake. Jeg tror at det gode kommer fra Gud, og derfor har jeg tillit til at det gode aldri skal ta slutt. Derfor tror jeg at vi ikke er alene når vi kjemper for sannhet og solidaritet, når vi protesterer mot utbyttingen av naturen, når vi tenner lys og synger om fred og frihet for alle mennesker. Fra den tomme grav veller alle gode krefter frem, og de skal aldri ta slutt. Jeg tror det gode kommer fra Gud, og det er evig. Så la oss legge merke til de Thomas-øyeblikk vi har som gir oss troen tilbake. Stanse litt opp, og la livet fylle oss med håp og tro. Troen på livet, lyset og kjærligheten.

Troen på Gud, Jesus og Den hellige ånd. Troen på at det gode aldri skal ta slutt, og at det gode skal vinne!

Vi er ikke alene, Gud er sammen med oss.