Å komme inn i en kirke er annerledes enn å komme inn i andre bygg. Vi kjenner forskjell på om vi er i butikken, på teateret, i en idrettshall eller i kirken.

Alle rom påvirker oss og gjør noe med oss. De gir ulike stemninger. Samtidig kan samme sted ha ulik atmosfære. Når hjemmelaget ligger under er det en annen stemning på stadion enn om laget leder med trygg margin. Det er annerledes å komme inn i kirken i en begravelse enn i et bryllup. 

Det meste i en kirke er nøye gjennomtenkt, både når det gjelder plasseringen av bygget, arkitektur og inventar. Når man kommer inn i en kirke er taket ofte det første man legger merke til. Taket har vanligvis «høyere status» enn gulvet. Lysekroner, malerier, kirkeskipet og andre kunstskatter plasseres høyt i kirkerommet. Dermed trekkes blikket fort mot taket eller det som betraktes som «himmelen» i kirken. Gulvet derimot, representerer det jordiske og menneskelige. Like fullt, både gulvet og taket påvirker opplevelsen av kirkerommet, det henger sammen med materialvalg og utforming. Det er med på å bestemme om rommet oppleves som mørkt eller lyst, varmt eller kaldt.

Kirkeveggene har tradisjonelt sett blitt betraktet som et vern mot livet utenfor. I kirken skal man kunne føle seg trygg. Tidligere var veggene derfor primært et fysisk vern, mot krig, nød og fare. I dag er veggene like gjerne et mentalt vern, vi får komme til kirken med våre liv, uansett hvem vi er eller hva det gjelder. 

"Stavkyrkjepreika" i en norrøn prekenbok fra 1200-talet tolker bygg og inventar symbolsk. Der heter det at “Taket i kirken er tegn på de mennesker som i tankene hever sine øyne opp i bønn”. 

Da Tau kirke ble vigslet av biskop Anne Lise Ådnøy i september 2021, viste hun til Stavkyrkjepreika og sa: «Vern mot regn er fint, men vi treng og å sjå at kyrkja har evna til å romma dei regntunge dagane i overført tyding. Visst skal her vera rom for glede, leik og gode ting. Men sorga skal og takast imot og det som vert skada i livet får trøyst og omsorg her.» 

Noe av det viktigste en arkitekt tenker på når en kirke skal bygges, er forholdet mellom lys og mørke. Hvordan lyset faller inn i rommet er helt avgjørende for opplevelsen av rommet. Tenk hvordan solstrålene presser seg gjennom glassmaleriene og sprer et spekter av farger ut i det åpne kirkerommet. Arkitekten Thorvald Christian Nordberg-Schultz mener at lyset er den arkitektoniske kvaliteten som har hatt og som har størst betydning i kirkene: «Lyset blir ofte knyttet til en åndelig virkelighet. Det er en virkelighet som overskrider det materielle og fysiske, men som samtidig lar seg erfare i den materielle verden.» («Sansen for det hellige», Bakkene Pedersen, Dybdahl og Halle.)

De første kristne som levde på Jesu tid, hadde ikke egne kirker hvor de kunne samles. Samlingsstedet for de første menighetene var derfor ofte i private hjem. Her kom de sammen for å snakke om tro, feire nattverd og be. De første kirkene ble bygget på 100-tallet, og den eldste kirkeruinen som er oppdaget av arkeologer, er fra rundt år 230 i Syria.

Gudstjenesten er en gammel tradisjon der de fleste elementene som brukes er hentet fra både Det gamle og Det nye testamentet. Den kristne gudstjenesten står i sammenheng med den jødiske synagogetradisjonen. I fortellingene om de første kristne står det at de samlet seg, uten at det er beskrevet så nøye. Drøyt hundre år etter Kristus forteller kirkefaderen Justin Martyr følgende:

På den dag som kalles solens dag, samles alle, enten de bor i byene eller på landsbygda. Man leser fra apostlenes erindringer eller profetenes skrifter så langt tiden tillater. Når den som leser, har sluttet opplesningen, sier forstanderen et formaningens ord der han oppfordrer oss til å etterleve de gode ting vi har hørt. Deretter reiser vi oss alle og lar bønner stige opp. Når vi har avsluttet bønnene (…) bæres det frem brød, vin og vann, og forstanderen fremsier etter sin nådegave bønn og takksigelse. Og til dette sier menigheten jublende ”Amen”!

På 300-tallet ble Romerriket kristnet, og gudstjenestene fikk et mer offisielt preg, med større kirkebygg, prosesjoner og sangkor. Mange trekk i vår tids gudstjeneste stammer fra denne tiden. Gudstjenestespråket var latin, som var fellesspråket for hele Romerriket. Dette holdt seg helt til reformasjonen, og derfor står fortsatt flere av overskriftene på gudstjenesteleddene på latin, slik som Gloria (ære; lovsang) credo (trosbekjennelse) sanctus (hellig) og agnus dei (Guds lam).

Den lutherske reformasjonen på 1500-tallet fortsatte å feire den gudstjenesten folk var vant til. Prekenen ble mye viktigere, og de latinske messeleddene og salmer fra ulike tidsepoker ble oversatt til folkespråket. Frem til på slutten av 1800-tallet besto den norske gudstjenesten i stor grad av faste salmer. I vår tid har mange kirker, også Den norske kirke, fått liturgier som ligner stadig mer på hverandre, og er inspirert av forbilder fra oldkirken. (Fra Den norske kirkes nettsider.) 

Mange har vært på gudstjeneste en eller flere ganger i løpet av livet, med skolen eller familien – på julaften, som konfirmant eller i dåp. Når du har vært på gudstjeneste har du kanskje lurt på hva den egentlig handler om, eller når den er ferdig? Gudstjenesten kan være både vakker, meningsfull, fremmed og utfordrende. 

Gudstjenesten handler om livet. Den gjenspeiler relasjonen mellom Gud og mennesker, mellom mennesker, og forholdet vi har til oss selv. 

I gudstjenesten er det lagt opp til aktiv deltakelse blant de som er til stede. Det gjelder salmesangen, bønnesvarene, trosbekjennelsen og flere av leddene som leses underveis. Selv om gudstjenesten kan oppleves som en forestilling, er ikke det meningen. Gudstjenesten er et møte mellom Gud og mennesker, som går begge veier. 

Kanskje er det ikke alltid like lett å vite når en skal være med og ikke, og det kan oppleves vanskelig om man ikke kjenner de ulike leddene eller salmene. Gudstjenesten rommer både det menneskelige og det guddommelige. Noe kan være lett å oppfatte, andre deler kan være mer mystiske og ubegripelige. Samtidig er det viktig at gudstjenesten oppleves meningsfull og relevant.

Et rop om hjelp

Gudstjenesten består av ulike deler eller ledd, som har en egen forklaring. Et av de første leddene i gudstjenesten er Kyrie. «Kyrie Eleison» er et rop til Gud når vi er fortvilet og livet er tøft. Hvem kan vi rope til når livet er på det mørkeste – hvem orker å høre på oss da? «Kyrie Eleison» er hentet fra fortellingen om den blinde Bartimeus som ble hysjet på av folket da han ropte til Jesus: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Kyrie Eleison betyr «Gud, se i nåde til meg». (Markus 10,46-52). Jesus stoppet opp hos Bartimeus og lyttet til hans rop av fortvilelse. I gudstjenesten «roper» hver enkelt – stille for seg selv, eller høyt i fellesskap. 

Kyrie

Men eg vet at eg og svikte
Fornekte og bedrar
Eg gjer'kje det eg v et eg plikte
- Eg e hjertelaus og hard.
E likasel for andres nød
Ofte blind for venners sorg
Ka bryr det meg dei andres død
Min kulde e så fast ein 'borg.

Likavel e du lika gla' i meg
Tilgir meg alle feilå mine
Stille tar du kappå di av deg
Og tar te å vaska beina mine

Bjørn Eidsvåg

‍Gloria = glede

Det neste leddet i gudstjenesten er en slags motsats til Kyrie, nemlig Gloria. Gloria er gudstjenestens «WOW» eller høydepunkt, og handler om takk og glede til Gud. Hvilke gleder finnes i livet, og hva er det å takke for? Det første Gloria sang englene på Betlehemsmarkene da Jesus ble født: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i» (Luk 2,14).

«Tre håndfuller vann» 

Det er et høytidelig og spesielt øyeblikk når barnet blir døpt, med familie og faddere rundt seg. Det ligger spenning i luften og foreldrene undrer: «Går det greit å ta dåpsluen av, vil barnet gråte, og når var det egentlig vi skulle svare presten?» 

Når man blir døpt øser presten tre håndfuller vann over hodet til den som skal døpes og sier: «Jeg døper deg til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.» 

Barnedåp er en feiring av livet – at et nytt menneske har sett dagens lys, og har startet sitt livsløp. Det er en stor begivenhet, og er fint å markere med dåp.

Dåpen handler om å motta Guds kjærlighet og være en del av noe større. I dåpen får den døpte del i Guds frelse, mottar Den hellige ånd, og blir medlem i den verdensvide kirken. Troen som gis i dåpen er en gave, og ikke noe vi selv skal prestere. Det handler om båndet mellom Gud og den døpte. 

Det har blitt vanligere at ungdommer og voksne blir døpt. Voksne som aldri ble døpt som barn, kan ha et ønske om å oppleve den tryggheten som dåpen gir. Det er aldri for sent. Dåpen er for alle, uansett alder eller bakgrunn. 

Et foreldrepar ble spurt om hvorfor dåpen var viktig for dem: 

«Det er vårt fundament i livet. Vi er ikke sterkt religiøse, men vi har en kristen barnetro, som vi synes er viktig å ta vare på.» (Fra Dåpsløftet 2019/2020 – Kirkerådet)

Broer til det hellige

Det leses flere tekster fra Bibelen i gudstjenesten, både fra Det gamle testamentet (før Jesus ble født) og Det nye testamentet (Jesu liv og de første kristne). Målet med prekenen er å skape en bro mellom bibelteksten og de som hører på, slik at teksten kan tre frem og bli relevant og meningsfull. 

Trosbekjennelsen og Vår Far i himmelen (tidligere Fader vår) blir alltid lest i fellesskap i gudstjenesten. Det er også en egen bønnedel (forbønn), der vi ber for livet, skaperverket, fellesskapet og verden. Under bønnedelen kan vi fortelle Gud det vi vil. Ingenting er for lite, ingenting er for stort.

Kirkemusikken har til alle tider vært i gudstjenesten både gjennom sang og instrumenter. Mest vanlig i dag er salmesang og orgelspill, men det kan også være andre former for musikk. Musikken gjør gudstjenesten til en større og mer helhetlig opplevelse. Kirkemusikken har både en åndelig og en musikalsk hensikt, og tolker og formidler kristen tro.

Et spesielt måltid

I den siste delen av gudstjenesten feires nattverden. Nattverden ble innstiftet da Jesus spiste det siste måltidet sammen med vennene sine, før han døde. De delte brød og vin, og dette gjentas i nattverden med vin og oblater (tynne små kjeks) som deles ut til alle som kommer frem. 

Nattverden er et fellesskapsmåltid der vi er en del av et fellesskap, slik disiplene hadde med Jesus. Samtidig handler nattverden om Jesu død og oppstandelse. I dette måltidet blir vi knyttet til Jesus og får tilgivelse for syndene. Brødet er Jesu kropp, og vinen er Jesu blod. 

Mens de holdt måltid, tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Ta imot, dette er min kropp.» Og han tok et beger, takket, ga dem, og de drakk alle av det. Og han sa til dem: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange.» (Markus, kapitel 14, vers 22-24)

Noen er vant til å gå til nattverd, andre synes det er fremmed og rart – hvordan gjør man det, og hva kan det bety for meg? Bare det å reise seg, gå frem til alteret, og kjenne «alles øyne» i nakken eller møte dem på vei ned, kan være utfordrende. Eller bli sittende igjen i benkeraden, og kjenne at «de andre» ser at jeg ikke går fram. Nattverden er ingen prestasjon og ingen andre har noe med hva du velger, enten det er å delta eller sitte igjen i benkeraden.

Underlige hemmeligheter

Det som skjer i dåpen og nattverden er underlig – et mysterium. Det er egentlig ikke mulig å forstå eller forklare hva som skjer. Dåpen og nattverden er det vi kaller sakramenter. Ordet sakrament stammer fra latin og kan oversettes med «middel til hellighet». For at noe skal regnes som et sakrament, kreves det to ting: at Jesus har innstiftet handlingen og at det inngår et fysisk element i den – som vann i dåpen, og brød og vin i nattverden. («Vendepunkt», Trond Skard Dokka.) Sakramentene er portaler til Gud.

Et nytt liv

Når et nytt familiemedlem ser dagens lys, er det en stor begivenhet. Som en del av feiringen, velger mange foreldre å la barna bli døpt i kirken. Dåpen har lange tradisjoner, og i noen familier går dåpskjolen i arv fra generasjon til generasjon. Den blir et symbol på «slekters gang». Under dåpshandlingen i kirken er dåpsbarnet og familien i fokus. Dåpsbarnet løftes fram for menigheten og dåpslyset tennes for barnet. Stolte foreldre har for første gang vist fram barnet i «offentligheten». 

Hvem er jeg?

Kirkelig konfirmasjon er en oppfølging og bekreftelse av dåpen. Det er en forbønnshandling og en feiring av ungdommen. I løpet av året får konfirmantene undervisning i den kristne tro, og de får være med på ulike aktiviteter. 

Konfirmantene er på mange måter inne i en brytningstid i sitt eget liv, det skjer mye både mentalt og kroppslig. Trosmessig kan det også være utfordrende. Hvem er jeg? Hvor hører jeg til? Hva er viktig i livet mitt? 

En konfirmantmor berørte dette i sin tale til konfirmanten på konfirmasjonsdagen: 

«Du har fått med deg ulike syn hjemmefra, fra far og meg, på dette som handler om tro. Nå er det opp til deg å finne ut hva du selv tenker og tror.» «Vil du ha et svar nå?!» repliserte konfirmanten lettere sjokkert, og forsamlingen trakk på smilebåndet. «Nei, det skal du få slippe,» svarte moren med et smil.

Konfirmantåret er også en mulighet for foreldre/foresatte å bli bedre kjent med kristen tro. Det gir anledning til å være med konfirmanten på gudstjeneste og samlinger med andre konfirmantforeldre eller følge undervisningen fra sidelinjen. 

I gode og onde dager

Kirkebryllup gir en høytidelig ramme om den store dagen, og mange synes det er fint å gifte seg i kirken. Feiringen av kjærligheten skjer foran Gud, slekt og venner. Samtidig blir brudeparet en del av en flere hundre år lang tradisjon i landet vårt. 

Bryllup i kirken setter kjærligheten og ekteskapet inn i en større sammenheng. I vielsen blir det bedt for ekteskapet og framtiden, og presten ber om Guds velsignelse over ekteskapsløftet. En av bønnene som brukes i vielsen sier:

Gode Gud, vi takker deg for (navnene til paret nevnes) og for deres kjærlighet til hverandre. Velsign deres liv som ektefolk. Hjelp dem å holde de løfter de har gitt hverandre, så deres ekteskap kan fylles av tillit, omsorg og glede.

I Bibelen står det at «Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham». Ekteskapet er Guds gode gave til oss mennesker.  

Mange liker dramaturgien ved å gå opp kirkegulvet mens orgelet spiller. Andre vil ha det mer nært og personlig. Det velger en selv. Det er også mulig å fornye ekteskapsløftene i en egen seremoni i kirken hvis en har vært gift en stund allerede. (Fra Den norske kirkes nettsider).

Av jord er du kommet…

Når noen vi er bryr oss om dør, blir ikke livet etterpå helt det samme. Det kan være uvirkelig å innse at den som var så nær, ikke lenger lever og er til stede. Vi minnes den som er borte og søker trøst hos hverandre. 

I begravelsen fokuserer kirken på oppstandelsen og håpet. Salmer og bibeltekster setter ord på Guds nærvær i det vonde og det vonde i å miste. 

Ved graven, når kisten er senket, «kaster» presten tre spader jord over kistelokket og sier: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jord skal du igjen oppstå.» Disse ordene er på mange måter essensen av det kirken forkynner om liv og død. Den kristne begravelsen er et rom for sorg og avskjed, men også for trøst og håp.

Graven blir for mange et viktig sted å komme til etter begravelsen. Der kan vi på en spesiell måte kjenne på båndet til den vi har mistet. Tanken om at den avdøde er «i himmelen og følger med meg», er en trøst for mange. Noen synes også det er fint å sette lys på graven til den døde, gjerne på dødsdatoen og i høytidene. På Allehelgensdag og på julaften kan man se et hav av lykter og lys på kirkegården. Det er både et vakkert og vemodig skue.  

I forbindelse med Kong Olavs død i 1991, viste folk sin sorg ved å tenne lys og legge blomster på Slottsplassen. Det samme har skjedd i forbindelse med ulykker rundt omkring i landet for å minnes den eller de som er døde. I slike situasjoner er det også mange som søker til kirken. Det er behov for å komme sammen og søke trøst. Da åpner de lokale kirkene dørene, slik at folk kan sørge sammen. 

I forbindelse med 22. juli, oppstod det etter hvert et massivt hav av blomster og lys utenfor Oslo domkirke. Det samme skjedde ved andre kirker i landet. Mange ville komme inn og tenne lys, eller bare sitte i stillhet. Det ble en spesiell tid for sorg og ettertanke, der kirkene ble naturlige samlingssteder.

Vinden har sin sti å vandre, bølgen har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter
skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time
har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.

Andre vers fra salme 296 i Norsk salmebok.
Tekst: Einar Skjæraasen 1945, Melodi: Norsk Folketone (Hodalen)

Undring og lek

Det finnes mange tilbud til barn og unge i kirken, som ønsker å gi gode verktøy for å mestre og tolke livet. Det er mye som skjer i barn og unges liv. Det er viktig å gi mot til å leve og håp for framtiden. Selv om Bibelens budskap er fra en annen tid, har fortellingene en allmenn gyldighet og aktualitet uavhengig av tid og sted. I dette spennende «landskapet» kan barn og unge være med å leke og undre seg. 

Fra barna er helt små kan de være med på babysang eller småbarnssang sammen med foreldrene. Mange foreldre synes det er koselig å treffe andre foreldre, synge sammen med barnet sitt, drikke kaffe og prate. På samlingene kan en lære enkle sanger, regler og bønner som kan være fine å bruke hjemme også. 

De fleste menigheter har samlinger der de deler ut Bibelen eller bøker til 4-åringer og 6-åringer (ofte kalt «Dåpsskole» eller «Førsteklasses») og hvor barna og familien blir invitert til gudstjeneste. Når barna blir større kan de være med på «Tårnagenter», hvor de er agenter som utforsker kirkerommet, og «Lys Våken», hvor de får overnatte i kirken. I tillegg til disse tilbudene har mange menigheter kontinuerlige tilbud som går hver uke. Det kan være kor, speider eller klubb. Mange foreldre synes det er fint å være med barna på aktivitetene. Etter hvert som barna vokser til blir mange konfirmanter i kirken. En del menigheter har også tilbud til ungdommer og aktiviteter for voksne.

Diakoni = omsorg 

Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er kristen tro i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Mennesket er skapt i Guds bilde til å være medmenneske. Å gjøre troen til handling er å spørre på ny og på ny «hvem kan jeg bry meg om?»

Nestekjærlighet i praksis handler både om små, enkle handlinger og om store, krevende tiltak. Nestekjærlighet i kirken utøves blant annet ved å tilby rom for hvile og samtale, og forkynne og løfte menneskeverdet.

Vi er skapt til fellesskap. Å styrke bånd mellom mennesker og knytte nye der forhold er gått i stykker er en diakonal utfordring. Gode felleskap gir mulighet til både å gi og få, og det skal være plass for alle.

Menighetene jobber på ulike måter med diakoni. Mange menigheter har formiddagstreff, der voksne samles til mat og hyggelig prat. Når noen har mistet noen, kan en være med i en sorggruppe. Mange menigheter har besøkstjeneste, der de besøker syke eller eldre hjemme. Diakoni blant barn og unge er også et viktig arbeidsområde. 

Diakonien omfatter blant annet vern av miljøet, rusomsorg og arbeid blant flyktninger. Samarbeidet med Kirkens SOS, Kirkens Bymisjon, Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner er en viktig del av arbeidet.

Kirken som kulturarena

Gjennom alle tider har kunsten gitt form til kirkens budskap og formidlet det som ord ikke har maktet å forklare og uttrykke. Kunsten har en verdi i seg selv. Kirken ønsker derfor at all kunst, alle kunstformer og alle kulturelle uttrykk skal tas i bruk og utfolde seg i kirkerommet.

Kirkene kan ses som Norge største kunstgalleri, der ulike kunstarter er representert i et tidsspenn på tusen år. Med sine praktbygg har kirken vært en sentral kulturbærer innen arkitektur i Norge og er i dag fremdeles en stor aktør på markedet for monumentalbygg. Kirkerommet med dets instrumenter inviterer til musikalsk utfoldelse både til gudstjeneste og konsertvirksomhet. Kirkene er godt besøkte og populære kultur- og konsertarenaer. 

Kirkekor for barn, unge og voksne gjør menigheten til en stor aktør i det lokale kunst- og kulturlivet.

Kirkens kulturarv er tett sammenvevd med landets historie – og alle norske steders historier. Den spenner fra kirkebyggene og deres mangfoldige interiører, over kirkegården, kirkebakken og prestegården, og videre ut i bygda og byen, og beriker våre historier og tradisjoner.

(Tekst fra Den norske kirkes nettsider.)

Stort spenn av tilbud

Det er litt forskjellig hva som ellers finnes av tilbud i den enkelte menighet, men det meste av informasjon ligger vanligvis på menighetens hjemmesider.

‍Her kan du finne hjemmesidene til din menighet ved å bruke søkefeltet.

Vil du være med og bidra?

Alle som ønsker det kan være med og bidra i kirken. I en menighet er det behov for ulike mennesker med ulike talenter. Noen er gode på praktiske ting, og kan være med å snekre eller bake, mens andre liker å undervise, administrere, lede eller leke. Alle kan bidra, uavhengig av hvor aktiv en er i menigheten ellers. 

Menigheten styres av ulike råd og utvalg, som består av folk som bor i menigheten. Hvert fjerde år velges det inn medlemmer til menighetsrådet. Menighetsrådet tar avgjørelser og opptrer på vegne av menigheten. 

Det er mulig å være med i utvalgene som menigheten har – som f.eks gudstjenesteutvalg, trosopplæringsutvalg, kulturutvalg, misjonsutvalg og diakoniutvalg. Disse jobber med de aktuelle sakene de har ansvar for og bidrar til å utvikle menigheten. Mange opplever det som givende å delta i slike utvalg i noen avgrensede perioder. For menigheten er det viktig at folk med ulik bakgrunn deltar i utvalgene.

I Kirkeordningen for Den norske kirke §12 står menighetsrådets "formålsparagraf": «Menighetsrådet skal ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv, særlig at Guds ord blir rikelig forkynt, syke og døende betjent med det, døpte gis trosopplæring, barn og unge samlet om gode formål og legemlig og åndelig nød avhjulpet. Menighetsrådet har ansvar for at kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk innarbeides og utvikles i soknet».

I Den norske kirke finnes det elleve bispedømmer med hver sin biskop. I tillegg er det en 12. biskop, som er leder for de andre biskopene og biskop for Nidaros domprosti. Hvert bispedømme (ett eller flere fylker) er inndelt i prostier, som igjen er inndelt i menigheter. Hver menighet består av alle de som er døpt i Den norske kirke og som bor innenfor menighetens grenser. 

Den norske kirkes visjon er «Mer himmel på jord». 

Det har blitt mer vanlig å dra på pilegrimstur de siste årene. Reise fra sted til sted, med et bestemt mål i sikte – som ofte er en kirke. Opprinnelig er dette en gammel tradisjon, der mennesker dro ut på reise for å tenke igjennom livet sitt, for å gjøre bot, for å bli helbredet i helligdommen eller for å komme nærmere Gud og det guddommelige. Det finnes mange kjente pilegrimsmål i verden, som Santiago de Compostela i Spania, Jerusalem i Israel, Peterskirken i Roma, og Røldal stavkirke og Nidarosdomen her hjemme i Norge. 

Å være pilegrim er en fysisk og mental reise, der både kropp og sjel utfordres. Samtidig er vandringen vel så viktig som det å nå fram til målet. Det er vandringen langs veien, tankene som tenkes, menneskene en møter underveis, måltidene en spiser på et fremmed sted, kirkene en besøker, og naturen en omgir seg med. Summen av alt dette gjør noe med den som er pilegrim. 

Tid for å tenke, tid for å være

I en hektisk hverdag med mange utfordringer kan tanken om en pilegrimstur være fristende. Dra på vandring utenlands eller innenlands. Kjenne solen steke mot pannen eller regnet piske mot kroppen. Vandre langs ukjente veier og oppleve nye steder. Tid for seg selv, tid for å tenke og tid for å være. 

Når pilegrimen endelig nærmer seg målet for vandringen og kan skimte toppen av helligdommen i det fjerne, skjer det noe. Det er et spesielt øyeblikk. Der framme er siste stoppested på reisen, det er slutten på vandringen en har hatt med seg selv og andre langs veien eller sjøen. Der venter hvilen, og der venter fortsettelsen på livet – på samme måte som før eller på en helt ny måte?

Å være i bevegelse

Det er ulike måter å være pilegrim på: gående, med bil, buss eller båt – langs Kystpilegrimsleia fra Egersund i sør, til Trondheim i nord. Eller en kan, via ulike strekninger, gå den gamle pilegrimsleden fra Østlandet opp mot Nidarosdomen. 

Selv om mange velger å reise utenlands for å vandre eller går lengre strekk innenlands, er det fullt mulig å være pilegrim uten å dra så langt. Hva med å vandre til den lokale kirken, eller til en annen kirke i nærheten? For å tenke igjennom livet, hvor en er, og hvor en ønsker å være - i forhold til seg selv, til andre mennesker, og kanskje til Gud? Det kan bli et annerledes avbrekk i hverdagen. 

Det finnes ingen oppskrift eller fasit på det å være pilegrim – mulighetene er mange. Det kan være en fysisk vandring eller reise mot et bestemt mål, det kan være en mental indre reise eller meditasjon, eller det kan være å betrakte livet som en pilegrimsreise. Å være pilegrim handler om å reflektere over livet sitt – og forholdet til Gud. Pilegrimsreisen, fysisk eller mental, har alltid et element av bevegelse i seg.

Et ønske om endring eller fornyelse – og kanskje et streif av Gud underveis?

(Linn Skåbers trosbekjennelse skrevet i anledning Paulus kirkes folkefest i 2013)

Jeg tror på Gud Fader den allmektige.
Himmelens og jordens skaper.

Også tror jeg på andre ting… mindre ting.

På solfylte ettermiddager på Grünerløkka for eksempel. Når det akkurat har regnet og det er dammer på asfalten og glitter i luften… eller at noen bare har spylt asfalten natt til søndag morgen.

Også tror jeg på italiensk is og den franske ostebutikken ved siden av her og på Birkelunden og cafébord og lyden av trikk og lyden av hjerteslag og hun som alltid går og roper uten at vi skjønner hva hun sier, men som gir oss trygghet fordi hun tilhører oss, vårt sted, vår verden

… også tror jeg på møter.

Møter mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, men som snakker til hverandre likevel. Kanskje bare et: «Unnskyld meg» hvis de skulle komme til å skumpe borti hverandre midt i Thorvald Meyers gate eller på et hjørne av Markveien.

Også tror jeg på rom. Rommene i oss og rundt oss. Kanskje mest rundt oss. Der vi ikke er alene, men kan møte andre mennesker, i rom. Å være stille sammen, prate sammen, være sammen, høre sammen.

Rom midt i byen med vide porter og høye tak. Paulus kirke for eksempel. Jeg tror på det høye taket der.

Også tror jeg på mennesker inni disse rommene… som sier: Kanskje «Hei!» eller «Vil du ha en kaffe?» eller «Gud velsigne deg»… og de serverer trygghet og stearinlys og av og til egg og bacon.

Jeg tror på alt dette

Det er dette jeg tror på.

Det er derfor jeg tror på Gud den Allmektige

Himmelens, jordens, nyvasket asfalt, parkenes, og Paulus kirkes skaper.

Amen

Et hjertespråk for døve

Døvekirken har tegnspråk som sitt hovedspråk, og dette er det viktigste kjennetegnet på døvemenighetene i Norge. Døve betegner ofte tegnspråket som sitt hjertespråk, da det er deres naturlige førstespråk. Norsk tegnspråk uttrykkes gjennom bruk av hender, ansikt, hode og overkropp, og har sin egen grammatikk og setningsoppbygging. Norsk tegnspråk er det offisielle tegnspråket i Norge (siden 2020), og som språklig og kulturelt uttrykk er det likeverdig med norsk språk.

Døvekirken er en kirke for døve og hørselshemmede i Den norske kirke. Kirken har seks selvstendige menigheter i Oslo, Stavanger, Bergen, Ålesund, Trondheim og Tromsø. Døvemenighetene ligger i fire distrikter: det østenfjelske distrikt, det sør-vestenfjelske distrikt, det vestenfjelske distrikt og det nordenfjelske distrikt. Selv om døvemenighetene er landsdekkende, ligger de inn under Oslobispedømme og Oslo biskop.

Norsktegnspråk brukes av døve, hørselshemmede og hørende som kan språket. Mellom 16.000 og 20.000 personer i Norge snakker tegnspråk. Av disse er 3000–5000 døve.

Hva skjer i Døvemenighetene?

Døvemenighetene har mange ulike tilbud til medlemmer i alle aldersgrupper, som blant annet trosopplæring for barn og unge, Åpen kirke/cafe og gudstjenester. Dette skjer primært lokalt ide seks menighetene, men også andre steder i distriktene med døvefellesskap. Det finnes årlige felles arrangementer for hele landet, som nasjonal konfirmantleir, ungdomsleir og Døves kulturdager som samler unge og voksne på tvers av døvemenighetene.

Gudstjenestene i Døvekirken følger liturgien i Den norske kirke, men har egne liturgiske ledd som er utformet på tegnspråk. I gudstjenestene brukes det tegnspråkpoesi, og noen ganger også dans eller andre visuelle virkemidler. Det norske bibelselskap har i samarbeid med Døvekirken oversatt kirkeårets tekster og sentrale bibeltekster. Det er fullt mulig å være med på gudstjenestene i Døvekirken selv om man ikke kan tegnspråk eller er hørende. Alle gudstjenestene tolkes tiltale, slik at alle skal kjenne seg inkludert.  

Les mer om Døvekirken på dovekirken.no

En egen historie og kultur

Døve har en lang og viktig historie bak seg. Skolegang på eget språk og allmenne rettigheter ble banebrytende og viktig. Samtidig er det andre perioder i historien som har vært mindre oppbyggelige, og som har skapt sår av undertrykkelse for enkeltpersoner og grupper av døve.

Andreas Christian Møller var den eneste i riket Sverige-Norge med utdanning og erfaring i å undervise døve. Han startet Norges første døveskole i Trondheim i 1825. Skolen fikk navnet Døvstummeinstitutet i Trondhjem. Helt fram til midten av 1800-tallet var det bare denne ene døveskolen i Norge. Skolen brukte tegnspråk og hadde flere døve lærere i denne perioden.

En annen markant skikkelse i døvehistorien er Conrad Svendsen (1862-1943). Han var en norsk døveprest og døvelærer, bladredaktør og forfatter. Svendsen var en foregangsmann når det gjaldt å fremme døvesaken i Norge. Han opprettet Hjemmet for Døve på Nordstrand i Oslo, en institusjon som senere ble oppkalt etter ham: Signo Conrad Svendsen senter.

Med tiden ble flere døveskoler etablert rundt omkring i Norge, og etter hvert ble også døveforeningene og døvemenighetene opprettet i de største byene.

Parallelt med historien har det utviklet seg en egen døvekultur. «Døvekultur er settet med sosial tro, atferd, kunst, litterære tradisjoner, historie, verdier og felles institusjoner i lokalsamfunn som er påvirket av døvhet og som bruker tegnspråk som det viktigste kommunikasjonsmidlet.» (no.abcdef.wiki/wiki/Deaf_culture) Denne kulturen skaper en forbindelse mellom døve som er sterk og identitetsbyggende. Å være involvert i døvesamfunnet og kulturelt identifisere seg som døve har vist seg å bidra betydelig til positiv selvfølelse hos døve.

Det mangfoldige Sápmi

Sápmi er betegnelsen på de områder der samene bor, og kommer av ordet sámit, som er samenes egen benevnelse på seg selv. Samene har status som urfolk, og de tradisjonelle leveområdene strekker seg over de nordlige områdene av Norge, Sverige, Finland og Kolahalvøya i Russland. Samisk tilhører den finsk-ugriske språkgruppen, og de samiske språkgrensene går på tvers av riksgrensene i de nevnte land. Nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk utgjør de samiske hovedspråkgruppene i Norge.

Samer bor og lever over hele landet, og er en del av en mangfoldig samisk kultur og tradisjon. Samers samiskspråklige ferdigheter varierer. Til tross for ulik språklig kompetanse er man like fullt samisk. Den kollektive samiske identiteten er knyttet til felles historie, kultur, språk og tradisjonelt levesett. Det innebærer også kulturelle variasjoner mellom de ulike samiske områdene. Etnisitet kan komme til utrykk gjennom «synlige» markører, for eksempel i bruk av klær, kunst, flagg, navn, tradisjonsmusikk og språk. Markørene vil imidlertid ikke alltid avsløre etnisitet, da mange ikke tar disse i bruk i dagliglivet av ulike årsaker.

I dag har mange samer etablert seg i byer og tettsteder utenfor tradisjonelle samiske bosettingsområder, dette gjelder spesielt Oslo. Forholdet mellom antall samer i og utenfor Sápmi vil variere, da for eksempel mange flytter til og fra større byer og tettsteder på grunn av utdannelse eller arbeid.

Samiske barn og unge tar i dag del i en stadig mer globalisert barne- og ungdomskultur. De står med en fot i en tradisjonellkultur og en fot i en moderne verden. Videre har det samiske samfunn i dag betydelig kontakt med andre urfolkssamfunn i andre land og verdensdeler.

Samisk religion

Samisk religion var en naturreligion basert på en animistisk livstolkning, der både det menneskelige og det ikke-menneskelige var nært knyttet til hverandre ved at alt liv ble betraktet som besjelet. Et slikt religiøst syn er å finne blant mange andre urfolk. Samisk religion hadde en sjamanistisk kultusform, der noaiden (sjamanen) fungerte som religiøs leder. Noaidens funksjon var forbundet med helbredelse, og var på mange måter en kunnskapshegemonisk autoritet som kunne hjelpe mennesker i dagliglivet. Noaiden ble sett på som et bindeledd mellom gudsmaktene og mennesket.

Hva kjennetegner kristendom i samiskkontekst?

Samenes kontakt med kristendommen strekker seg langt tilbake i tid. Samisk religiøsitet har både blitt påvirket av den katolske kirken før reformasjonen, og av den ortodokse kirken i Russland. Først i statspietismens tid på 1700-tallet intensiveres misjonen blant den samiske befolkningen, med et press om brudd med tidligere samisk religiøs praksis. Elementer i samisk tro og kultur ble sett på som syndig og som avgudsdyrking.

Innenfor læstadianismens fremvekst fra midten av1800-tallet stod samene selv i spissen for kristendomsutøvelsen. De læstadianske forsamlinger var et åndelig samlingssted for mange nord- og lulesamer, der blant annet samisk språk og salmetradisjon ble ivaretatt.  

De siste tiår har det skjedd store fremskritt i oppbyggingen av sørsamisk kirkeliv og identitet. Det samiske folk har ikke levd i kulturell isolasjon, men har gjennom tidene hatt kontakt med mennesker med ulik kulturbakgrunn. Der det skjer møter mellom kulturer, finner også endringer sted.

Det finnes mye kunnskap om religionshistorie, kirkehistorie og kirkeliv i Sápmi, men mye av denne kunnskapen er ikke samlet eller nedtegnet. Samisk åndelighet og tenkemåte inngår ofte i en taus eller uskreven kulturkompetanse.

Mange særpregede skikker og forestillinger har utviklet seg i løpet den tid kirken har vært i Sápmi, og formet samisk kristendomsforståelse slik vi kjenner den i dag. Samisk kristendomsforståelse viser seg blant annet i de trosuttrykk som knytter seg til forsamlinger og gudstjenestefellesskap der samer er samlet. Uttrykksformer for troslivet kan være valg av liturgi, musikk og salmer, bruk av ulike former for kultur- og kunstutrykk, samisk språk, valg av tema, samlingssted og fellesskapsform.

Kirkens høytider er viktige for det samiske folk. I tilknytning til høytidene er det forskjellige tradisjoner i de ulikeområdene, i kirken, i hjemmet og innenfor de læstadianske forsamlinger. Videre er dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse viktige hendelser, noe som også involverer storfamilie og slekt. Samisk kristendomsforståelse kommer til utrykk og formidles også gjennom opplæring i hjemmene, i samtaler, og i møtet mellom generasjonene.

(Utdrag fra Generell del i Samisk plan fortrosopplæring.)