Relasjonsportalen
Relasjonen mellom oss mennesker er grunnleggende, og vi trenger hverandre. Hvem er vi - og hvem blir vi sammen med andre? Vi behøver noen å speile oss i, noen som ser oss, bekrefter oss og bryr seg om oss.
Å være sammen med andre mennesker kan være både fint og vondt. Familie, venner eller gode kollegaer er uvurderlige når du trenger en skulder å gråte på, eller noen å le sammen med. Samtidig er relasjoner utfordrende, og noen ganger fungerer
det ikke.
Alle har sin historie, med ulike hendelser og situasjoner som har formet oss. De viktigste erfaringene vi bærer med oss har vi fra det hjemmet vi vokste opp i, som har påvirket og preget oss – på godt og på vondt. Det gjelder også forholdet til tro eller fravær av tro.
Det er ikke alltid lett å snakke om det vi tror eller tviler på, og mange opplever det som privat og personlig. Likevel kan vi bli nysgjerrige på hva andre tror, og hva som driver dem. Samtaler med andre kan inspirere og bli en inngang til noe mer – en portal til noe nytt.
Når mennesker møtes
Kanskje er det i de mest uventede møtene en kan oppleve glimt av Gud? Det kan skje i samtale med personer vi ikke trodde vi hadde noe til felles med – i blikket til en fremmed på gata, en hjelpende hånd i en situasjon, i samtale med noen på butikken eller på reise. Slike møter er ofte tilfeldige, men fordi de virker for gode til å være det, kaller noen dem for «gudfeldige». Det var meningen at en skulle møte den andre, akkurat der og da.
Mange av Bibelens fortellinger handler om relasjoner, om hvordan mennesker knytter bånd til hverandre og Gud i ulike situasjoner. I Det gamle testamente finnes sterke historier om svik, kjærlighet og tilgivelse, og i Det nye testamente handler mange av fortellingene om hvordan Jesus møtte mennesker. Etter oppstandelsen og himmelfarten fortsatte disiplene å spre budskapet om Jesus.
Mennesker har i hele kristendommens historie vært opptatt av å dele troen videre. De bibelske fortellingene har blitt videreført fra generasjon til generasjon. Slik er det i dag også. Erfaringer og opplevelser med tro deles rundt middagsbordet, på jobben, og i fortrolige samtaler på cafe eller fest.
Har du møtt noen som har gitt deg opplevelsen av noe større og dypere i livet? En samtale, et treff, en handling eller en gave?
Teresa av Avilas bønn
Herre Kristus, du har ingen annen kropp på jorden enn våre kropper, ingen andre hender enn våre hender. Ingen andre føtter enn våre føtter.
Det er gjennom våre øyne din medfølelse skuer ut over verden. Det er ved hjelp av våre føtter du fortsatt kan vandre rundt å gjøre det gode.
Det er ved hjelp av våre hender du i dag velsigner mennesker. Velsign våre sjeler og kropper slik at vi kan være til velsignelse for andre.
Amen
Det er lett å trå feil i livet. Selv om vi har muligheten til å gjøre gode valg, klarer vi ikke alltid å velge det som er best for oss selv og andre. Makter vi å hjelpe hverandre når vi sliter, tilgi den vi har kranglet med og være glad i den som har såret oss? Livet handler om å bry oss om hverandre, det er noe av det viktigste ved å være menneske.
Jesus var opptatt av relasjoner, og han møtte mange mennesker på sine vandringer. Hvert enkelt møte betydde noe for ham.
Da Jesus ble spurt om hva som er det største budet i Moseloven (i Det gamle testamentet), svarte han: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men, det andre er like stort: «Du skal elske din neste som deg selv».
(Det dobbelte kjærlighetsbudet står i Matteus 22,37-40).
I en fortelling i Det nye testamentet, kommer de lærde til Jesus med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De ville sette ham på prøve og viste til Moseloven, hvor det på den tiden var påbudt å steine «slike kvinner». De ville høre hva Jesus mente. Han svarte dem: «Den som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne». Da de fikk høre det, gikk de bort en etter en, de eldste først (Johannes 8,1-9a).
Jesus viste med dette en annen måte å forholde seg til Moseloven på enn det som var vanlig. For de lærde var kvinnen bare en som hadde brutt loven. For Jesus var hun et medmenneske.
Gode leveregler?
Noe av det kristendommen har tatt med seg av «regelverk» fra Det gamle testamente, er «De ti bud.» Mange har lært om budene på skolen eller i konfirmantundervisningen. I fortellingen om budene står det at de ble levert til Moses på to steintavler på Sinaifjellet.
De tre første budene var på den ene steintavlen, og handler om menneskenes forhold til Gud. Den andre steintavlen inneholdt de sju siste budene, og handler om menneskenes forhold til hverandre.
Budene ble gitt som en hjelp til menneskene - som leveregler eller veivisere for å kunne navigere i livet, i møte med Gud, og i møte med medmennesker. De skal være gode hjelpere, ikke påbud som dømmer og holder mennesker nede.
Religionsfilosofen Martin Buber var opptatt av relasjoner og forholdet mellom mennesker. Buber hevder at det er kun i forholdet til andre at menneskets dypeste vesen kommer til uttrykk. Når mennesket ikke lenger er opptatt av seg selv og tingene rundt seg og trer inn i en ekte relasjon, først da oppstår det dyp mening – et nærvær. I møte med en annen kan vi oppdage noe av oss selv, men også ane spor av Gud, sier Buber. (Jeg og Du, Buber 1923).
Buber mener at meningsskapende møter i «Jeg-Du»-forholdet kan være i møtet mellom menneske og natur, i møtet mellom menneske og kunst, og i møte mellom menneske og medmenneske. Dypest sett er alle disse møtene et møte med Gud.
