I stillheten finner vi også bønnen, selv om den kan være både lydløs og høylytt. Bønn kan spenne fra timelange bønnestunder i klosteret, til et siste rop til Gud i en livstruende situasjon. Bønn kan være alt fra foldede hender og strømmer av ord, til skrik eller stille sukk. 

Alle kan be, uavhengig av hvem en er og hva en tror på. Selv de som ikke tror på Gud kan innrømme at de under spesielle omstendigheter ber til Gud. Fredrik Lindstrøm, den svenske populærhistorikeren som besøkte tv-showet Skavlan, sa at selv om han var ateist, så ba han til Gud når han var på flyreise. «Jeg er standby religiøs. Jeg garderer meg», fortalte Lindstrøm (Skavlan 20. mars 2019).

«Eg tror på ingenting, men ber» synger Morten Abel på «Stille ballade», før han og koret messer «Oh Lord, mercy with me, Lord». Stavanger Aftenblad 15. september 2021.

Bønn skjer på mange måter, og med ulik frekvens. Mens noen ber daglig – i bussen på vei til jobben, eller i senga om kvelden, henter andre frem bønnen i spesielle faser eller livssituasjoner. Henrik Ibsen lar en stormherjet Terje Vigen si: «I slikt vær får du mange bønner, Gud!»

Noen ganger har bønnen ikke ord. Ord virker meningsløse. Man bare er – i taushet og mørke. Andre ganger vil man skrike høyt, av fortvilelse eller av glede. Det er ingen grenser for innhold og form i bønnen. Selv om bønn kan skje i felleskap, er det kanskje mest vanlig å be når vi er alene. Når vi er for oss selv, og når det ikke er andre ting som forstyrrer. 

Når vi ber åpner vi opp en samtaleportal til noe større enn oss selv. Kan vi få kontakt med Gud gjennom bønn? 

Det begynner å bli et liv (Ole Paus – siste vers)

Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt,

Hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt.

Hvem orker å se meg som den jeg er,

Og elske meg som en sønn?

Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn.

Når noen nyser kan man av og til høre at andre responderer med «prosit» eller «bless you».  Det siste er kanskje mest vanlig i England, og betyr «velsigne deg». Ifølge gamle tradisjoner og skikker ble dette sagt som en beskyttelse for den som nøs, slik at den ikke skulle rammes av sykdom eller ulykke. 

Når man velsigner noen betyr det at man ønsker dem det beste, at det skal gå godt med dem. Selve ordet velsignelse betyr «å tale vel om». Flere steder i Bibelen velsigner Gud mennesker i ulike situasjoner. Det er også vanlig at mennesker velsigner andre mennesker. Det kan skje i forbindelse med bønn eller gudstjeneste.

I slutten av hver gudstjeneste og i begravelser og vielser, lyser presten en velsignelse over de som er til stede: «Herren velsigne deg og bevare deg. Herre la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg, og gi deg fred.» (4. Mosebok 6,24-27).

Når konfirmantene blir bedt for på konfirmasjonsdagen, sier man også at de blir velsignet. Presten eller kateketen legger en hånd på konfirmantens hode eller skulder, og leser en kort bønn eller et bibelvers for den enkelte. Det handler om at konfirmanten er i Guds hender og ønskes det beste i livet.

I en episode av Farmen 2020, kunne man se at den unge presten Thor Haavik be en velsignelsesbønn for flere av de andre deltagerne. 

Avisen Dagen skriver (2. oktober 2020): «Mest inntrykk gjorde det da anleggsarbeideren Raymond Røskeland hadde lagt seg den første kvelden. – «Til helvete heller. Nå skal jeg prøve velsignelse for første gang», sa den hardbarka fyren fra Osterøy utenfor Bergen på sin barske måte. – «Det har jeg aldri prøvd før», la han til. Haavik satte seg på nattbordet og ba mens Røskeland lå, nokså urolig, med lukkede øyne og foldede hender mens det pågikk.

«Må Herren velsigne deg og bevare deg fra alt ondt og føre deg til det evige liv. Må Jesu nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds fellesskap være med deg, Raymond. Du er trygg. Du er elsket. Du er viktig. Amen», ba den unge presten.

Etterpå tørket Røskeland en tåre med håndbaken og dro dyna over hodet.»

Velsignelsen er å få med seg Guds gode ord på veien. Samtidig er Guds velsignelse mer enn ord, det er alt det gode Gud gjør for menneskene: Å være velsignet av Gud er å bli båret av Guds kjærlighet gjennom livet. Det betyr ikke at det å være velsignet innebærer et liv uten bekymringer og sorger, men at Gud er med i alle deler av livet, også når en har det vondt (fra Den norske kirkes nettsider - noe bearbeidet).

Kelterne har laget mange vakre velsignelser. De var et folkeslag bosatt i Vest- og Sentral- Europa i jernalderen. En av dem lyder slik: 

For mitt hjerte og for mitt hus: Guds velsignelse. 

Når jeg kommer og når jeg går: Guds fred. 

I mitt liv og i min lengsel: Guds kjærlighet. 

I min siste time og den nye begynnelsen: Guds armer som tar imot meg og bringer meg hjem.

Bibelen har mange eksempler på bønn. Den største samlingen finnes i Salmenes bok i Det gamle testamente. Der bringes usensurerte klage- og jubelrop fram for Gud: «Men du hørte min bønn da jeg ropte til deg.» (Salme 31,23b). Bønn er også sentralt i Det nye testamentet: Simeon i templet ba sin takkebønn: «for mine øyne har sett din frelse!» (Lukas 2, 29), og Jesus ba i Getsemanehagen, en bønn i dyp fortvilelse og overgivelse (Matteus 26, 36-42).

Den mest kjente bønnen i Bibelen er Fader Vår, eller Vår Far i himmelen, som er det nye navnet. Den står blant annet i Matteusevangeliet kap. 6, versene 9-13. Det mest spesielle med denne bønnen, er at det er Jesus selv som har lært oss den. Vår Far/Fader vår er en av de mest kjente og viktigste kristne bønner på verdensbasis. Bønnen blir brukt av de fleste kristne kirkesamfunn og blant kristne, både i gudstjenester, i ulike grupper og privat. Bønnen inneholder ulike temaer, og handler om forholdet mellom Gud og mennesker og mellom mennesker. 

Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen

Som en innledning til Vår Far i himmelen eller Herrens bønn, som den også kalles, sier Jesus noe om hvordan man ber: «Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» (Matteus 6,5-6). 

Bønn handler ikke om å vise seg frem eller være selvgod. Det er relasjonen til Gud som er viktig, ikke hva andre måtte mene eller tenke. I dag er det få som stiller seg opp på et gatehjørne i all offentlighet og ber, så alle kan se det. De fleste ber inni seg, enten det er på vei til jobben, i en krevende situasjon, eller i senga om kvelden. 

Jesus sier videre: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be. Vår Far i himmelen!...» (Matteus 6, 7-9). Jesus avviser her at Gud trenger å overtales eller informeres om hva menneskene trenger. Det er selve kontakten og relasjonen som er viktig, Gud vet hva den enkelte er opptatt av – hva som bekymrer, og hva som gleder. 

Hvordan en vil be og hva bønnen skal inneholde, er opp til den enkelte. Det er en samtale med Gud, som en starter og avslutter når en selv ønsker det. «Bønn er å tre inn i det rom der Gud er, der det ikke fins annet enn åpenhet og oppriktighet, ikke for å vise fram noe, gjøre noe eller oppnå noe, ikke egentlig heller for å si noe, men for å være der. Dypest sett er bønn ikke noe vi gjør, men noe vi er – en krypto, det vil si for Guds åsyn.» (Trond Skard Dokka, Vendepunkt – IKO-forlaget)

Selv om bønn aldri skal bli en prestasjon, kan den lede til handling. En bønn du hører eller selv ber kan minne deg om å ta kontakt med noen som trenger det, eller du blir inspirert til å gjøre noe for en venn, en fremmed eller for miljøet. Bønn er ikke bare et «åndelig fenomen», men noe som kan skape bevissthet og gi styrke i hverdagen. 

Bortom tid og rom og tanke 

Gjennom ørsmå hol i dagen,
får eg venda mine tankar,
ta eit lite steg til sides,
søkja Herren, Han som er.
Gjennom tause, mørke bøner,
gjennom lått og gjennom jubel,
leggja fram for Herren Kristus
alt det livet som eg ber.

Heidi Strand Harboe

De historiske kelterne var et folkeslag bosatt i Vest- og Sentral-Europa i jernalderen. Keltere er et moderne begrep for å beskrive stammer i Europa som snakket keltisk språk. 

Allerede i år 40-50 e.Kr ble kelterne nådd med evangeliet gjennom apostelen Paulus og hans misjonsarbeid i Galatia. Da romerne okkuperte den sørlige delen av Britannia i år 43, ble den keltiske kirken etablert ved at noen få biskoper ble vigslet til tjeneste. Den keltiske eller gæliske kirke vokste imidlertid for alvor fram rundt Irskesjøen i tidlig middelalder på 400- og 500-tallet.

De keltiske kristne så Guds nærvær i alt som eksisterer – i havet og luften, i jorden og i himmelen. De skilte ikke mellom religion og dagligliv. For dem var det ikke noen grense mellom det åndelige og materielle. Den guddommelige ånd finnes i hver eneste person, hvert dyr og hver plante, og i alt som skjer. Slik gjennomsyret deres tro alle sider ved livet og tilværelsen. 

Kelterne var særlig opptatt av bønn, og de skrev mange bønner som er hentet fram i vår tid. Bønnene viser ofte en enhet mellom religion og dagligliv. Selv de mest hverdagslige gjøremål fortjente bønn om Guds velsignelse. Kritiske situasjoner så vel som de vakreste naturopplevelser stimulerte til bønn med sterke følelser.

Den keltiske kristendommen blomstret i to til tre århundrer, så begynte den å falme. Likevel har kristne stadig gjenoppdaget den keltiske fromheten, og skjønnheten den rommer. Dette skjer også i vår tid. Folk søker en tro som kan omfatte alle sider ved menneskelivet. 

Keltiske bønner – En bok om keltisk fromhetstradisjon, Luther forlag.