Naturportalen
Den norske naturen er frodig og vakker, men kan også være lunefull og farlig. Gjennom årstidene forandrer naturen seg på underfullt vis. Våren får knoppene og lyset til å bryte fram, og det irrgrønne landskapet leder vei mot en ny sommer. Høsten byr på de vakreste farger mellom sol og regn, og vinteren skifter fra fredfulle snølandskap til stormfulle kvelder på land og hav. Hver tid har sin sjarm og sin plage.
Mange bruker naturen som rekreasjon i en hverdag med stress og bekymringer. Den kan hjelpe oss å kople av og lade kroppen og sjelen opp på ny. Forskere mener at bare det å være omgitt av trær og grønne vekster der vi bor, gjør noe positivt med helsa vår.
Naturen og folkesjela
Naturen både gir og tar, og i møte med naturkreftene kan vi kjenne oss sårbare. Klimaendringene er mer påtrengende enn tidligere, og naturen har blitt mer uforutsigbar og farlig – det blir varmere og kaldere, våtere og tørrere. Det utfordrer til engasjement og handling.
Det nære forholdet til naturen har gjort noe med folkesjela her i nord. Vi er vant til vær og vind. Det handler om stå i det når det stormer som mest. Krevende tider og farefulle situasjoner på land og hav har bidratt til at mange har søkt til høyere makter når liv, eiendom og avling har stått på spill. Gudstroen har levd tett på folket i generasjoner.
Naturens katedral
Kelterne hadde også en nær forbindelse til Gud og naturen. De var et folkeslag bosatt i Vest- og Sentral Europa i jernalderen. Kelterne mente at det finnes to type bibler: Den lille bibelen og Den store bibelen. Den lille bibelen er den bibelen som finnes i bokform, og som er nedtegnelsen av den kristne tro. Den store bibelen er naturen – den storslåtte katedralen, som rommer skaperverket og alt som lever.
Ifølge kelterne finnes det såkalte «thin places», «tynne steder» der avstanden mellom det himmelske og det jordiske, mellom Gud og mennesker, er mindre. Det er steder som kjennes spesielle og nesten guddommelige – en strand, et lite vann, en vakker lomme i skogen, eller en fjelltopp.
Fossefall og fargeeksplosjon
Når naturen folder seg ut i all sin skjønnhet og dramatikk, kan den bringe fram en dypere følelse. Erfaringene overskrider det som oppleves som godt og vakkert. Øyeblikk det er vanskelig å sette ord på, og som setter livet inn i en større sammenheng. Det kan være en uvanlig solnedgang, eller en dråpe som faller fra et blad, et fossefall eller høstens fargeeksplosjon. Det kan være noe lite eller stort som berører, og som får en til å undre seg over hvordan alt henger sammen.
Noen ganger er det øyeblikk, andre ganger handler det om å være i naturen.
Et sted hvor det er godt å tre inn, og en opplevelse av at Gud er til stede.
«Jeg liker å gå barbeint, for i naturen er jeg på hellig grunn.»
I «Landsbypoden» (19/2020) forteller dialogpresten Silje Trym Mathiassen om sitt forhold til naturen, og Guds rolle i den: «For meg handler det ikke om å gå ut i naturen, men inn i naturen. I naturen kjenner jeg en nærhet og enhetsfølelse med det skapte. Naturopplevelser er guddommelige opplevelser. Det er lettere å komme i kontakt med Gud og det hellige i stillheten som er i naturen. Jeg liker å gå barbeint, for i naturen er jeg på hellig grunn. I vår digitaliserte hverdag, er det godt å kjenne på jord under neglene og jord under føttene. Det er nesten viktigere enn vitaminer.»
Opplevelser og øyeblikk som berører i møtet med naturen kan få oss til å kjenne på noe guddommelig og hellig. Det kan være avtrykk av Guds storhet og kjærlighet, og Guds ønske om å komme i kontakt.
Tegn
Som ein dråbe udi elvå,
som et sandkorn på ei strand.
E du der og?
E du ikkje?
Det går over min forstand.
Gunnar Roalkvam
Naturen er utrolig, og små detaljer og storslåtte landskap kan vekke både undring og begeistring. Er det, som Bibelen sier, Gud som står bak alt dette – eller er det tilfeldigheter som har satt alt inn i et system?
Spørsmålet har opptatt mennesket til alle tider. Forskere jobber stadig med å undersøke hvordan verden ble til og hvordan alt henger sammen. Noen er overbevist om Guds eksistens, andre tviler på at det finnes noe guddommelig.
Det er ikke bare en måte å tro på Gud. Hvert menneske har sin versjon. Alle mennesker er forskjellige og har sin bakgrunn og sin historie. Dette vil være med å forme bildet en har av Gud, og hvilken relasjon en har til tro. Det kan være med positivt eller negativt fortegn, alt etter hvilke erfaringer en bærer med seg i livet. Gudsbilder og trosuttrykk er også kulturelt betinget, og oppfatningen av Gud, og hvordan troen utformes, vil variere fra samfunn til samfunn.
Teorien om Big Bang og Charles Darwins evolusjonslære (1859) bidro til at man stilte spørsmålstegn ved verdens opprinnelse og muligheten for at det finnes noe større enn mennesket. Er det bare tradisjon og overtro, eller er det mulig å forene tro og vitenskap?
Mennesket er et rasjonelt vesen. Det kan tenke logisk og fornuftig, og forholder seg til visse naturlover og sammenhenger i naturen på samme måte som dyr og planter. Hvordan kan dette være forenlig med troen på at det finnes noe utenfor mennesket – en Gud som står bak alt og som mennesket kan forholde seg til?
Tro eller vitenskap?
Tradisjonell kristen tankegang hevder at vitenskapen og troen stiller forskjellige spørsmål i forhold til verdens opprinnelse. Mens troen forsøker å finne svar på hvorfor verden og universet ble skapt (meningen bak), søker vitenskapen å finne ut hvordan dette skjedde. På den måten havner tro og vitenskap ikke i konflikt med hverandre.
I dag erkjenner de fleste kristne at mennesket er en del av en utviklingsprosess, samtidig som de tror at Gud står bak denne utviklingen. Det kan oppleves som en spenning og et paradoks, men ikke nødvendigvis en motsetning.
Innenfor det store rommet «tro» må det alltid være rom for tvil. Å stille kritiske spørsmål er en del av det å være menneske, også når det gjelder det å tro. Det er helt naturlig, og kanskje også helt nødvendig. Samtidig har mennesket behov for å hengi seg og vise tillit. I dette spennet lever og utfordres troen på Gud.
Så hvem er Gud?
«Under bibelstudiene mine har jeg iblant følt meg fortvilelsen nær, og har med noe som ligner desperasjon tenkt at jeg ikke kommer ut på den andre siden med en gudstro i behold. Det har føltes som alt fornuftig og rasjonelt inn meg nesten sikkert har kunnet si – ja rent ut sagt bevise for den juryen som er inni meg – at Gud ikke finnes.
Men tror jeg? Jo, da, jammen gjør jeg det. Like forbannet. Jeg pleier å si at en grunn til at Gud finnes, er at jeg ikke hadde holdt ut om jeg ikke trodde at det finnes noen som er vitne… Ikke ta seg nær av gårsdagen, ikke uroe seg for morgendagen. Noen er hos meg. Noen er vitne, noen er der og våker over meg.
Så hvem er Gud? Han er hos oss. Han som vender sitt ansikt mot oss og gir oss fred.»
Jonas Gardell – «Om Gud», Tiden Norsk Forlag.
Bibelen sier mange ting om hvem Gud er: Rettferdig, allestedsnærværende, allmektig, allvitende, god og kjærlig. I Det gamle testamentet framstilles Gud i mange situasjoner som sint og dømmende, men også trofast og kjærlig. Med Jesu inntreden i Det nye testamentet og etableringen av den kristne tro, står den nådige Gud sentralt. Guds kjærlighet til menneskene er det bærende elementet i den kristne tro.
Men, hvordan kan Bibelen hevde at Gud er god og kjærlig, når det finnes så mye ondskap? Hvorfor kan ikke Gud gjøre noe med alt det vonde, hvis han er allmektig? Det å se sammenhengen mellom gudstro og det ondes eksistens er både et teologisk og et filosofisk anliggende. Det handler om hvem Gud er, og det handler om menneskenes eksistens og tilværelse. Her er vi ved de store spørsmålene i livet.
«Det er et plunder å leve»
Det finnes mange måter å belyse «det ondes problem» på. Noen vil hevde at det ikke er mulig å komme til rette med det, fordi det er og forblir et mysterium. Andre mener at vi heller bør fokusere på hva vi gjør med ondskapen, i stedet for å spørre hvor ondskapen kommer fra. Andre igjen tenker at det gode aldri kan eksistere uten det onde, de forutsetter hverandre og opprettholder balansen i tilværelsen.
Både det gode og det onde er en del av menneskets natur. Apostelen Paulus sier: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, med det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» (Romerne 7,19)
En prest sa: «Det er et plunder å leve. Vi er natur – vi er kropper. Vi må leve og vi må dø, og nye må komme til. Sykdom og død er vondt, men det er ikke ondskap. Det er livet og naturens gang. Å falle for fristelser stikker dypt i mennesket. Samtidig lever potensialet til å gjøre gode ting i oss. I dette spennet må livet leves.»
I Bibelen fortelles det at Gud skapte verden og «mennesket i sitt bilde» (1. Mosebok 1,27). Skapelsesberetningen kan tolkes som et eksistensielt speil på hvordan Gud og mennesker lever i et samspill med naturen og hverandre. I møte med andre mennesker kan noe av Guds vesen og væremåte gjenkjennes. Glimt av Gud kan spores i ansiktet til den andre og i skaperverket.
Men hva har skjedd med kloden og skaperverket? Gjennom millioner av år har forholdene på jorden endret seg. Raser har dødd ut, og nye har kommet til, deriblant også mennesket. Utviklingen fra primitive levemåter til industrielle og høyteknologiske samfunn har bredt om seg i store deler av verden. Det har hatt sin pris. De fleste erkjenner nå at kloden er inne i en kritisk og avgjørende fase. Noe må gjøres, og alle må bidra - lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Å holde motet oppe
Hva gjør det med oss å leve i en tid der kunnskapen om en jord på randen har så mye fokus? Kanskje handler det mest om å holde motet oppe? Ha tro på at det går an å gjøre noe som hjelper, og at vi sammen kan få det til. Mennesket er av natur løsningsorientert og handlekraftig. Så må viljen – og ansvaret bæres av oss alle, enkeltvis og i det store fellesskapet.
Mange synes klimautfordringene er vanskelige. Særlig unge kan slite med å se for seg en trygg og god framtid på en levedyktig klode.
I den kristne tro er det viktig å løfte fram håpsdimensjonen: Håpet om at det fremdeles er mulig, og at Gud fortsatt er til stede i en verden som er dypt såret, men fremdeles så uendelig vakker.
Håpets katedral
Håpets katedral er et livssynsåpent miljø- og kunstprosjekt som handler om å bygge håp gjennom samarbeid. Katedralen, som er åpen for alle, er et møtested mellom mennesker på tvers av alder, nasjonalitet og tro. Et hellig rom for vår tid.
Katedralen er en krysning mellom moderne kunst og verdensarv. Reisverket er inspirert av stavkirkene, mens taket er et storslagent plastmaleri, laget av plast plukket opp fra strendene våre.
Håpets Katedral handler om å forvandle vondt til godt og vise at det skapes håp når vi samarbeider. Havet binder oss mennesker sammen. Det skal Håpets katedral også gjøre.
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?
Du satte ham lite lavere enn Gud
og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter:
småfe og storfe i samlet flokk,
de ville dyrene på marken,
fuglene under himmelen og fisken i havet,
alt som ferdes på havets stier.
Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!
Salmenes bok 8,4-10.
Trosbekjennelsen er en viktig del av den kristne lære. Den handler om Gud, og inneholder tre deler som sammenfatter den kristne tro i en liten fortelling. Den kalles også «credo», som betyr «jeg tror». Den første delen «credo» handler om Gud, skaperen: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.» I Bibelen fortelles det at «Mennesket er skapt i Guds bilde» (1 Mos.1,27). Skapelsesberetningen er et eksistensielt speil på hvordan Gud og mennesker lever sammen. I møte med andre mennesker kan noe av Guds vesen og væremåte gjenkjennes. Glimt av Gud kan spores i ansiktet til den andre. Skapelsen rommer ikke bare menneskene, men også dyrene og naturen. Menneskets møte med alt det skapte bærer derfor i seg tegn om Guds vesen og eksistens.
Utdrag av artikkel av Tore Johnsen: «Trofasthet i alle mine relasjoner» i «Vi bekjenner at jorden hører Herren til» (Studieprosjekt i Sápmi 1994-1996)
I tradisjonell samisk tenkning hører naturen med i en helhetlig sammenheng som berører alle våre relasjoner – og hvor det religiøse er et bærende element. Gjennom naturen forholder man seg både til maktene og det guddommelige i tilværelsen.
Den samiske kultur har tradisjonelt vektlagt en holdning til og en samhandling overfor skaperverket som er preget av en sann relasjon. I tradisjonell samisk tenkning har man ikke sett på naturen som et objekt, men som subjekt. Naturen har aldri vært bare natur slik vitenskapen definerer den. Alle ting i naturen – dyr, fugler, trær, ja til og med «døde» gjenstander som steiner og lignende – har vært ansett for å være subjekter, eller å representere et subjekt. I 1910 skriver samen Johan Turi: «I den gamle tiden snakket alle dyrene og trærne og stenene og alt som finnes på jordenà». Dette synet på naturen gjorde at man mente at selv de minste skapninger hadde krav på respekt.
I Det gamle testamentet er det en nær forbindelse mellom Gud, menneske og skaperverket. Det synes som om det er en fremmed tanke å overhodet se det ene isolert fra det andre. Det gamle testamentet gir oss derfor modeller for hvordan vi kan forstå relasjonen «mennesket/det øvrige skaperverk/ Gud», som uttrykk for «sannhet» også i gudsrelasjonen.
Hvis Gud er den som er sant og trofast til stede i alle relasjoner, så må også skaperverket være preget av Guds nærvær. Denne tilnærmingen kan på en og samme tid fastholde gudsnærværet i skaperverket uten å ende i panteisme (at Gud er i alt og Alt er Gud). Skaperverket sees ikke på som Gud, men som Sannheten er Gud nærværende i sin relasjon til skaperverket. Det er en konsekvens av at det i Bibelen er en umulighet å tenke seg at skaperverket kunne eksistere, bestå, uten Gud (Salmene 145,9f.15f; Matteus6,26ff; Johannes 1,3.10; Apostelgjerningene 17,27f, Kolosserne 1,16f). Skapelse er således ikke bare fortid, men nåtid – en stadig hendelse preget av gudsnærvær.
Utdrag av artikkel av Synnøve Brevik: «LIVETS TEOLOGI. Prosjektet som gav inspirasjon til å være kristen og same» i «Vi bekjenner at jorden hører Herren til» (Studieprosjekt i Sápmi 1994-1996)
Naturen setter rammene for både det materielle og det åndelige. Naturen forstås og tolkes annerledes der den utfordrer mennesket så sterkt og direkte som den gjør i nord.
Det kjentes befriende å snakke høyt om tro og overtro knyttet til naturen. For i kristelighetens navn var vi lært opp til å omtale som overtro alt som kunne assosieres med gamle samiske trosforestillinger. Som kristen skulle en ikke befatte seg med andre personer og modeller enn de som var omtalt i Bibelen. Og selv om den jødiske forestillingsverden også var ukjent og fremmed, hadde en som kristen og same ikke aksept for at ens egen kulturelle bakgrunn var god nok som ramme for forståelsen av troen.
Men forestillingene og sagnene som levde og ble formidlet i hjemmene, vitnet sterkt om at livet, ja også kristenlivet kunne tolkes ut fra en samisk forestillingsverden.
